Fra forsiktighet til fornorsking av oljevirksomheten. En studie av konsesjonstildelingene mellom 1965-1985.

Abstract

Sammendrag av oppgaven Denne masteroppgaven omhandler utviklingene i fordelingen mellom norske statlige, norske private og utenlandske oljeselskap i perioden 1965-1985. I forhold til dette og som forklaringer på utviklingen har oppgaven påpekt følgende tendenser. Den første hovedtendensen var den klare preferansen for utenlandske oljeselskaper som ble uttrykt i de to første konsesjonstildelingene. I disse to konsesjonsrundene fikk de utenlandske oljeselskapene samlet sett henholdsvis 91 og 85 % av de tildelte utvinningstillatelsene. Dette var basert på at kunnskapen om oljeleting og utvinning var begrenset hos både myndigheter og norske næringslivsaktører. Det var derfor i realiteten ikke noe reelt nasjonalt alternativ til de multinasjonale oljeselskapene. Samtidig var det knyttet stor økonomisk risiko til å investere i omfattende letevirksomhet ettersom ressursgrunnlaget på norsk sokkel var uvisst. Dette medførte at myndighetene ønsket å avvente utfallet før staten eventuelt skulle ta en mer sentral rolle. Dette preget tilnærmingen til oljeindustrien på den måten at norske myndigheter valgte å aktivt legge forholdene til rette for aktørene gjennom å tilby næringen fordelaktig skattebetingelser. Den andre hovedtendensen var den utstrakte graden av privilegier som ble utvist ovenfor den norske statlige aktøren, Statoil, fra selskapets opprettelse sommeren 1972 og frem til 1981. Statoils raske og sterke ekspansjon var basert på betydelig forfordeling fra statens side. Forretning og forvaltning ble i denne perioden to sider av samme sak. Fra Statfjord-tildelingen ble Statoil tildelt minst 50 % av eierandelene i utvinningstillatelsene i samtlige konsesjonstildelinger. Statoils prefererte stilling blir enda tydeligere ved å se på tildelingene i det som ble regnet som svært verdifulle blokker, som Gullfaks og senere Troll, der selskapet ble tildelt enda større andeler. Overgangen fra den relativt passive oljepolitikken på 1960-tallet til en aktiv fornorskningspolitikk begynte med oljefunnet på Ekofisk julen 1969. Funnet av store oljeforekomster på norsk sokkel sammenfalt med ytre forhold som førte til betydelige endringer i forholdet mellom relasjonene mellom multinasjonale oljeselskap og produsentland. Dette gjorde at fornorskingsprosessen ble lettere å gjennomføre. Den tredje hovedtendensen gikk i retning av større likebehandling av de tre norske hovedaktørene fra 1981. I praksis innebar dette en mindre vektlegging av om eierskapet var statlig eller privat, så lenge det var norsk. I dette perspektivet innebar konsesjonspolitikken kontinuitet i forhold til økonomisk nasjonalisme og tilhørende fornorskningsstrategi. Den indikerer derimot et brudd i forhold til Statoils rolle som nærmest ubegrenset privilegert aktør på norsk sokkel. Statoil var fortsatt den dominerende aktøren, men Hydro og Saga ble - i motsetning til Statoil - tilgodesett med sine andeler i de mest lovende områdene. Hydro og Saga styrket dermed sine posisjoner gjennom eierandeler i de potensielt mest verdifulle blokkene, og gjennom sentrale oppgaver som operatører på felt som Oseberg og Snorre. Likebehandlingen blir tydeligere som følge av reformen av statens deltakelse i oljevirksomheten som medførte at statens andeler ble delt i en operativ del som var Statoils og en økonomisk del som utgjorde Statens direkte økonomiske engasjement. Denne reformen hadde tilbakevirkende kraft og medførte at staten i stor grad tok...

Sammendrag av oppgaven Denne masteroppgaven omhandler utviklingene i fordelingen mellom norske statlige, norske private og utenlandske oljeselskap i perioden 1965-1985. I forhold til dette og som forklaringer på utviklingen har oppgaven påpekt følgende tendenser. Den første hovedtendensen var den klare preferansen for utenlandske oljeselskaper som ble uttrykt i de to første konsesjonstildelingene. I disse to konsesjonsrundene fikk de utenlandske oljeselskapene samlet sett henholdsvis 91 og 85 % av de tildelte utvinningstillatelsene. Dette var basert på at kunnskapen om oljeleting og utvinning var begrenset hos både myndigheter og norske næringslivsaktører. Det var derfor i realiteten ikke noe reelt nasjonalt alternativ til de multinasjonale oljeselskapene. Samtidig var det knyttet stor økonomisk risiko til å investere i omfattende letevirksomhet ettersom ressursgrunnlaget på norsk sokkel var uvisst. Dette medførte at myndighetene ønsket å avvente utfallet før staten eventuelt skulle ta en mer sentral rolle. Dette preget tilnærmingen til oljeindustrien på den måten at norske myndigheter valgte å aktivt legge forholdene til rette for aktørene gjennom å tilby næringen fordelaktig skattebetingelser. Den andre hovedtendensen var den utstrakte graden av privilegier som ble utvist ovenfor den norske statlige aktøren, Statoil, fra selskapets opprettelse sommeren 1972 og frem til 1981. Statoils raske og sterke ekspansjon var basert på betydelig forfordeling fra statens side. Forretning og forvaltning ble i denne perioden to sider av samme sak. Fra Statfjord-tildelingen ble Statoil tildelt minst 50 % av eierandelene i utvinningstillatelsene i samtlige konsesjonstildelinger. Statoils prefererte stilling blir enda tydeligere ved å se på tildelingene i det som ble regnet som svært verdifulle blokker, som Gullfaks og senere Troll, der selskapet ble tildelt enda større andeler. Overgangen fra den relativt passive oljepolitikken på 1960-tallet til en aktiv fornorskningspolitikk begynte med oljefunnet på Ekofisk julen 1969. Funnet av store oljeforekomster på norsk sokkel sammenfalt med ytre forhold som førte til betydelige endringer i forholdet mellom relasjonene mellom multinasjonale oljeselskap og produsentland. Dette gjorde at fornorskingsprosessen ble lettere å gjennomføre. Den tredje hovedtendensen gikk i retning av større likebehandling av de tre norske hovedaktørene fra 1981. I praksis innebar dette en mindre vektlegging av om eierskapet var statlig eller privat, så lenge det var norsk. I dette perspektivet innebar konsesjonspolitikken kontinuitet i forhold til økonomisk nasjonalisme og tilhørende fornorskningsstrategi. Den indikerer derimot et brudd i forhold til Statoils rolle som nærmest ubegrenset privilegert aktør på norsk sokkel. Statoil var fortsatt den dominerende aktøren, men Hydro og Saga ble - i motsetning til Statoil - tilgodesett med sine andeler i de mest lovende områdene. Hydro og Saga styrket dermed sine posisjoner gjennom eierandeler i de potensielt mest verdifulle blokkene, og gjennom sentrale oppgaver som operatører på felt som Oseberg og Snorre. Likebehandlingen blir tydeligere som følge av reformen av statens deltakelse i oljevirksomheten som medførte at statens andeler ble delt i en operativ del som var Statoils og en økonomisk del som utgjorde Statens direkte økonomiske engasjement. Denne reformen hadde tilbakevirkende kraft og medførte at staten i stor grad tok tilbake store deler av de eierandelene som hadde blitt gitt til statsselskapet mellom 1972-1985. De privilegier som staten hadde forhandlet frem ville også for fremtiden utelukkende gjelder for SDØE sine eierandeler og Statoil ville derfor i større grad operere på samme vilkår som de andre oljeselskapene.