Takashi Murakami - Superflathetens hybriditet

Abstract

Om superflat er et produkt av kulturell hybriditet, kan man fortsatt anse den for å være en «original» japansk visuell kultur? Det er et velkjent fenomen at kultur ikke oppstår i et vakuum, og superflat er et godt eksempel på den tradisjonen av appropriasjon som japansk kultur er fundert på. Superflats uttrykk er på denne måten like originalt japansk som noe annet; fremmede innflytelser har alltid vært en stor del av japanernes måte å opprettholde sin visuelle egenart. Warhol lærte oss at det ikke finnes noen «original» i popkunsten; dette synes å resonnere med Homi Bhabha's teori om cultural hybridity, ettersom de kompliserte hybridiseringsprosessene mellom «øst» og «vest» som ligger til grunne for superflat gjensidig påvirker «begge» deler av sitt opphav, og således ikke uten videre kan anvendes for å definere én kulturs originalitet. Superflathetens «originalitet» eksisterer derfor nettopp i dens hybriditet, der den fremstår som en unik japansk kombinasjon av både østlige og vestlige visuell-kulturelle elementer.