Profetens tale - Kristofer Uppdals Kulten og kritikkens møte med fjellet.

Abstract

Denne masteroppgaven tar for seg Kristofer Uppdals dikt-trilogi Kulten (1947) og dens resepsjon. Kulten består av en 1200 siders lang fremstilling av profeten Kultens liv og virke, og har status som et svært utilgjengelig verk. Dette skyldes ikke minst at verket er skrevet på et idiosynkratisk, arkaisk nynorsk, tydelig farget av inntrøndersk dialekt. I første del av oppgaven undersøkes Kultens struktur og sentrale motiver med vekt på hovedpersonens selvfremstilling. Både resepsjonen og teksten i seg selv synes nemlig å forutsette det personlige, at forfatterens tilstedeværelse er en integrert del av teksten, noe som allerede er innskrevet. Det finnes en rekke verksinterne omstendigheter, i tillegg til en omfattende og sterk paratekst som gjør det naturlig å lese Kulten på denne måten, som en selviscenesettelse. Videre viser oppgaven Kultens tette forbindelseslinjer til Friedrich Nietzsches verk Also sprach Zarathustra (1883-1885). I likhet med i Nietzsches tilfelle, kan det ofte være vanskelig å skille størrelser som liv, verk, tekst og subjekt fra hverandre under lesningen av Kulten. Uppdal bruker aktivt romantiske myter om profeten, geniet, kort sagt den utvalgte til å skrive en bok der liv og verk smelter sammen til et større hele. Oppgavens andre del tar for seg Kultens resepsjon og dens plass i litteraturhistorien. Først gjennomgåes den samtidige resepsjonen, med en gjennomgang av anmeldelsene til Tarjei Vesaas, Aslaug Vaa, Inge Krokann, Harald Beyer, Olav Dalgard og Tore Ørjaseter. Resepsjonen viser at Uppdals tilstedeværelse fungerer som en tolkningsnøkkel i de ulike lesningene. Samtidsresepsjonen kan helt klart karakteriseres som panegyrisk, samtidig som kritikerne har store vanskeligheter med å nærme seg dette «uforståelige» verket. Kritikken kommer til kort i møte med teksten, og griper da til forfatterpersonen, som aktivt har skrevet seg inn i verket.

This MA thesis is a study of Kristofer Uppdal's poetry trilogy Kulten (1947) and its reception. Kulten contains a 1200 pages long presentation of the life and times of the prophet Kulten, and has been branded as hugely inaccessible. This is not least due to the fact that it is written in an idiosyncratic, archaic Norwegian Nynorsk, obviously influenced by inntrøndersk dialect. The first part of this thesis is a research of Kulten's structure and central motifs, with emphasis on the protagonist's self-representation; as both the reception and the text itself seems to assume personal involvement, that the author's presence is an integrated part of the text, which is already inscribed. There are various internal circumstances within the text, in addition to an extensive and strong paratext which makes it natural to read Kulten as a staging of the self. Furthermore the thesis shows close connections between Kulten and Friedrich Nietzsche's work Also sprach Zarathustra (1883-1885). Similar to Nietzsche's case, it can often be difficult to distinguish between measures such as life, literary work, text and subject while reading Kulten. Uppdal actively makes use of romantic myths about the prophet, the genius, in short, the chosen one to write a book where life and literary work merge into a greater whole. The second part is concerned with Kulten's reception and its place in the Norwegian literary history. Firstly the contemporary concurrent eceptions are revised, by studying reviews by Tarjei Vesaas, Aslaug Vaa, Inge Krokann, Harald Beyer, Olav Dalgard og Tore Ørjaseter. The reception shows that Uppdal's presence serves as an interpretation key in the different readings. The concurrent receptions can certainly be characterized as a panegyric, while at the same time the critics have great difficulties in approaching this «incomprehensible» work. The reviews are found wanting in their encounter with the text, and then turns to the author, who has actively written himself into the work