Å leve i sorgens skygge. Et traumeteoretisk blikk på Stig Sæterbakkens Gjennom natten (2011), Pedro Carmona-Alvarez' Og været skiftet og det ble sommer og så videre (2012) og Eirik Ingebrigtsens Heimfall. Ei juleforteljing (2012)

Abstract

Denne masteroppgaven presenterer en lesning av tre norske samtidsromaner, der spørsmålet om hva det innebærer å miste et barn og hvordan det er mulig å leve med tapet står sentralt. Stig Sæterbakkens Gjennom natten (2011), Pedro Carmona-Alvarez' Og været skiftet og det ble sommer og så videre (2012) og Eirik Ingebrigtsens Heimfall. Ei juleforteljing (2012) skildrer karakterene i etterkant av dødsfallene og utforsker hvordan de reagerer på tapet. Det blir tydelig at de på ulike vis henger fast i sorgen. I lesningen bruker jeg litteraturvitenskapelig traumeteori som analytisk verktøy. Den litteraturvitenskapelige traumeteorien har vært sterkt influert av psykologi, i hovedsak psykoanalysen. Traumefortellinger karakteriseres ofte som en innovativ estetikk som utforsker hvordan det er mulig å representere traumatiserende erfaringer. Undersøkelsen av den narrative framstillingen, personskildring og utvalgte motiver viser at romanene på tre ulike nivåer har klare fellestrekk med klassisk traumelitteratur. For det første synliggjør framstillingen av karakterenes minner at de hjemsøkes av smertefulle opplevelser i fortida som påvirker livet deres i nåtid. For det andre viser framskrivingen av karakterene som subjekt at tapserfaringene har endret dem. For det tredje problematiserer romanene karakterenes språk og mulighet for å fortelle om sine erfaringer. Bakgrunnen for å lese romanene i et traumeteoretisk perspektiv er at de innbyr til en slik lesning, samtidig som de bryter med mønsteret for klassiske traumefortellinger. Analysen og tolkningen min viser at romanene tematisk og fortellerteknisk står i relasjon til traumelitteraturen, men at de ikke er traumelitteratur i klassisk forstand. Årsaken til dette er en forskyvning fra interessen for verbalisering av traumet til overlevelse på plottplanet, fra modernistisk stil og struktur til en mer realistisk og hverdagslig framstilling. Jeg ser romanene som en utforskning av smertefulle erfaringer og argumenterer for at de er nyanserte traumefortellinger idet personene møtes i forsøket på å overleve, og de typiske traumelitterære fortellergrepene nedtones og suppleres med andre fortellermåter.

This thesis presents a reading of three contemporary Norwegian novels, where the questions of what it entails to lose a child and how it is possible to live with the loss are central. Stig Sæterbakken's Gjennom natten (2011), Pedro Carmona-Alvarez' Og været skiftet og det ble sommer og så videre (2012) and Eirik Ingebrigtsen's Heimfall. Ei juleforteljing (2012) depicts the characters after the deaths and explore how they react to the loss. It becomes evident that they are held captive by their sorrow in different ways. I apply literary trauma theory as an analytical tool in the readings. Literary trauma theory has been strongly influenced by psychology, especially psychoanalysis. Trauma narratives are often characterized by an innovative aesthetic that explores how it is possible to represent traumatizing experiences. The examining of the narrative representation, the protagonists and selected motifs shows that the novels have clear similarities with classical trauma literature. Firstly, the presentation of the character's memories make visible how they are haunted by experiences in the past in a way that affects their lives in the present. Secondly, the portrayal of the characters as subjects show how the experience of loss has changed them. Thirdly, the novels problematize the characters language and their opportunity to tell their stories. The motivation for reading the novels with a trauma theoretical perspective is that they invite such a reading, and at the same time that they break out of the pattern for classical trauma narratives. The analysis shows that the novels are related to trauma literature both thematically and in narrative technique. However, they are not trauma literature in the classical sense. The reason for this is a shift from the interest in verbalizing the trauma to survival on the plot level, from a modernist style and structure to more realistic and everyday representation. I view the novels as examinations of painful experiences, and argue that the novels are nuanced trauma narratives because the characters are met in their efforts to survive, and that the narrative techniques that are typical in trauma literature are toned down and supplied with other narrative forms of representation.