| dc.description.abstract | Avhandlingens formål har vært å sammenligne Frankrike og Norges anvendelse av henvisning til internt beskyttelsesalternativ i hjemlandet, i lys av internasjonale forpliktelser og europeisk rettsutvikling. Den største forskjellen, i et komparativt perspektiv, er at henvisning til internt beskyttelsesalternativ er betraktelig mer utbredt i Norge enn i Frankrike. Dette til tross for at Frankrike mottar flere asylsøknader enn Norge hvert år. Det ble fremhevet at årsaken til Norges høye tall, er at i Norge er henvisning til internt beskyttelsesalternativ er obligatorisk, mens henvisning i Frankrike er valgfritt. I tillegg har rimelighetsvurderingen ulike terskler. Det har vært særlig fokus på om Frankrike og Norges praksis er forenelig med statenes forpliktelser etter flyktningkonvensjonen. Herunder den standard som er utarbeidet av FNs underorgan UNHCR, i UNHCRs retningslinjer av 2003. I den forbindelse anses både den fransk bestemmelsen L.713-3 og Conseil Constitutionnels avgjørelse å være i tråd med UNHCRs retningslinjer. For Norge sin del er utlendingsloven § 28 femte ledd og forarbeider i samsvar med UNHCRs retningslinjer. Utledningsforskriften § 7-1 som presisere rimelighetsvurderingen er imidlertid mindre gunstig for asylsøkerne enn den rimelighetsvurderingen som UNHCR anbefaler. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen hadde i utgangspunket ikke som oppgave å verne asylsøkere. EMK artikkel 3 har imidlertid etter EMDs dom Soering mot Storbritannia i 1989 fått anvendelse utenfor en stats territorier. I 2011 vurderte EMD i Sufi og Elmi mot Storbritannia flere interne beskyttelsesalternativ å bryte med EMK artikkel 3. Både Frankrike og Norge er bundet av avgjørelsen, jf. EMK artikkel 46. Den europeiske menneskerettighetsdomstolens avgjørelse fungerer således som en sikkerhet for asylsøkere som vurderes henvist til IPA. Samt at statene får konkrete grenser for når henvisning til internt beskyttelsesalternativ anses urimelig etter EMK artikkel 3. Det må imidlertid nevens at EMK ikke har som hovedformål å verne flyktninger slik flyktningkonvensjonen har. Henvisning til intern beskyttelsesalternativ har vært en del av EU - retten siden 2004, hjemlet i artikkel 8 i EUs statusdirektiv. EUs statusdirektiv 2004-versjon ble revidert i 2011 og artikkel 8 fikk en mer human utforming, ettersom også selve reisen ved henvisning til internt beskyttelsesalternativ nå skal være trygg og lovlig. At Norge ikke er medlem av EU, i forbindelse med EUs prosjekt om et felles asylsystem, synes ikke å ha avgjørende betydning, ettersom Norge ønsker å samarbeide med EU på asylrettens området. Henvisning til internt beskyttelsesalternativ i EUs statusdirektiv artikkel 8 er utformet som en kan-regel. Norge valgte imidlertid å utforme henvisning til internt beskyttelsesalternativ i utlendingsloven § 28 som en skal-regel dersom vilkårene var oppfylt. Norge har derfor fått en mer effektiv anvendelse av henvisning til internt beskyttelsesalternativ enn det som strengt tatt er oppstilt i EUs statusdirektiv. EUs harmoniseringsprosjekt har den fordel at medlemsstatene pålegges å gi asylsøkere et minimum av rettigheter. Således er det positiv at EUs statusdirektivs pålegger EUs medlemstater en minimumsstandard ved anerkjennelse av flyktninger og de som har behov for subsidiær beskyttelse. Som vist... | en_US |
