| dc.description.abstract | Denne studien undersøker hvorvidt ikke-statlige aktører på etterspørselssiden kan være med på å styre et bærekraftproblem i en situasjon der forvaltningen ikke strekker til. Bærekraftproblemet peker på den komplekse situasjonen med tunfiskfangst, som inkluderer blant annet miljøskadelige fangstmetoder, ulovlig fiske, bifangst og overfiske. Offentlig forvaltning makter ikke å begrense disse problemene i tilstrekkelig grad. En av årsakene er at fangstflåtene benytter bekvemmelighetsflagg og omregistrerer flaggstat for å kunne drive ulovlig virksomhet uten å bli gjenkjent. En annen årsak er at det ikke finnes noe internasjonalt informasjonssystem for overvåking av tunfiskfangst, noe som gjør informasjonen fragmentert. Ved hjelp av dokumentanalyse og informantintervju drøfter studien rollen til de fire store norske dagligvareaktørene NorgesGruppen, REMA, Coop og ICA. Disse fire omsetter flere millioner bokser hermetisk tunfisk i året. Studien spør på hvilke måter de kan bruke sin rolle som innkjøper til å påvirke bærekraft i tunfiskfiskeriene. Siktemålet er å undersøke på hvilke måter disse fire store dagligvareaktørene kan fungere som aktører i håndteringen av bærekraftproblemet med tunfisk. Sentrale funn slår fast at dagligvareaktørene på flere måter kan være aktør, og at de på noen måter fungerer som aktører, men i begrenset omfang. Ett funn er at dagligvareaktørene kan etterspørre sporbare produkter og kreve, samt kontrollere, at dokumenter skal være lovlige. To av virkemidlene som dagligvareaktørene til en viss grad bruker for å oppnå dette er: (1) å regulere innkjøp ved å stille krav til art, fangstmetoder og bifangst, og (2) kreve sporbarhet gjennom sertifisering og informasjon fra leverandørene. Studien har gjort et interessant funn om sertifisering av tunfisk. Blant de tre vanlige sertifiseringene av hermetisk tunfisk har Dolphin Safe liten relevans, da den vanligste arten i hermetikk ikke svømmer med delfiner, Friend of the sea hevdes å være lite troverdig, og Marine Stewardship Council hevdes å virke mot sin uttalte hensikt. Sistnevnte begrunnes med at kravene i sertifiseringen er lette å tilpasse seg for de store fangstflåtene, men ikke de små, lokale fiskebåtene som i utgangspunktet fisker på mer bærekraftig vis. Dette øker bransjens makt på bekostning av både lokale fiskere og makten til det offentlige forvaltningsapparatet. | en_US |
