| dc.description.abstract | Offentlig sektor har vært gjennom en rekke reformer siden 1980-tallet. Disse reformene har endret sammensetningen av arbeidsstyrken i offentlig sektor. Spørsmålet som stilles i denne oppgaven, er hvilke konsekvenser dette har fått for jobbmobiliteten mellom privat og offentlig sektor. Dette er forsøkt besvart ved hjelp av en empirisk analyse av bakgrunnsvariablenes effekt på sannsynligheten for tre ulike insidenser: Sektorskifte, skifte fra privat til offentlig sektor eller skifte fra offentlig til privat sektor. Referansepunktet for tolkningen av resultatene er forskning fra Norge på tilsvarende tema fra slutten av 90-tallet. Resultatene viser at det er forskjell mellom ansatte i offentlig og privat sektor når det kommer til sektormobilitet. Inntekt ser ut til å ha størst betydning for mobiliteten fra privat til offentlig sektor i form av en negativ relasjon. Inntekt under gjennomsnittet for egen yrkesgruppe har positiv effekt på kvinners tilbøyelighet til å gå til offentlig sektor, men ikke motsatt vei. Vi observerer også store forskjeller mellom sektorene når det gjelder betydningen av utdanning. Sammenlignet med øvrige ansatte i privat sektor, viser resultatene at ansatte med høyere utdanning har større tilbøyelighet til å gå til offentlig sektor. For overgang til privat sektor, tenderer effekten av økt utdanning mot å være negativ. Resultatene tyder på at det er forskjell i etterspørsel og tilbud etter høyt utdannet arbeidskraft i sektorene, der høyt utdannede kan ha preferanse for offentlig sektor, eller er en foretrukken kompetanse fra offentlig sektors side. Vi har ikke funnet støtte til en motsyklisk relasjon mellom arbeidsledighetsraten og overgang til privat sektor, men resultatene fra en separat regresjon av årsdummyenes effekt på overgangene, viser at andel offentlig ansatte som går til privat sektor følger konjunkturutviklingen. | en_US |
