| dc.description.abstract | Fokuset på norsk kommunereform har økt betraktelig de siste årene. Det politiske klimaet er i ferd med å endres i retning av at en kommunereform må innføres fra sentralt hold, i motsetning til den tidligere holdningen om at kommunereform skal besluttes på frivillig basis, den såkalte frivillighetslinja. Dette skiftet i den politiske tilnærmingen til kommunereform representerer et veiskille i norsk politikk og en potensiell kilde til politisk konflikt. Denne oppgaven diskuterer fordelene og ulempene ved en potensiell norsk kommunereform, gjennom en teoretisk drøfting og en empirisk analyse av betydningen av størrelse på enhet for offentlig forvaltning. Dersom fordelene ved størrelse er den drivende faktoren for kommunereform, bør den også kunne dokumenteres med empiriske analyser. Den teoretiske drøftingen presenterer litteratur som diskuterer betydningen av størrelse for offentlig forvaltning, og rasjonale for sammenslåing opp mot litteraturen knyttet til «fiscal federalism» perspektivet. Videre følger den empiriske analysen som benytter NAV-reformen som en indirekte analyse for å vurdere den potensielle effekten av en kommunereform. Her er fokuset hvilken betydning størrelse på enhet hadde for måloppnåelsen i NAV-reformen. Den empiriske analysen estimerer en «difference-in-difference» modell som vurderer måloppnåelse i arbeids -og velferdsforvaltningen før og etter NAV-reformen i tidsperioden 2003-2010. Resultatene indikerer at NAV-reformen hadde en svak, men negativ effekt på nøkkelvariablene, et resultat som støttes opp av tidligere studier av emnet. Resultatene fra analysen viser ingen betydelig forskjeller mellom kommuner som er mindre og kommuner som er større enn regjeringens foreslåtte minstekommune. I tilfellet NAV-reformen kan vi dermed ikke bekrefte påstanden om at større kommuner fungerer bedre enn mindre kommuner. Det statistiske programmet benyttet i analysen er STATA. | en_US |
