De første fjellførerne. Fremveksten av førervesenet i Norge 1820-1940, med sideblikk til Alpene.

Abstract

Temaet for denne masteroppgaven er bruk og organisering av fjellførere mellom 1820-1940. Den sammenligner utviklingen av fjellføringen i Norge med utviklingen av fjellføringen i Chamonix og Sveits. Sammenligningen fokuserer spesielt på grad av profesjonalisering. Samtidig fokuseres det på hvordan førervesenet i Alpene påvirket førervesenet i Norge. Fjellføringen i Norge mellom 1820 og 1940 kan deles inn i fire perioder. Den første, fra 1820-1868, var en pionerperiode. I 1820 var omfanget av naturturismen fremdeles lite i Norge. Dette endret deg på 1850- og 1860- tallet. Da den Norske Turistforeningen (DNT) ble opprettet i 1868, var fjellføring allerede en etablert praksis flere steder i Norge. Den andre perioden, fra 1868-1890, representerer en institusjonaliseringsperiode. DNT arbeidet for å bedre førervesenet helt fra oppstarten, ved å samle og publisere informasjon om gode fjellførere, takster o.l. i årbøkene. I På 1880-tallet ble opprettelsen av et organisert førervesen debattert. Dette resulterte i at Turistforeningen opprettet patentførervesenet. Den tredje perioden, fra 1890-1914, var storhetstiden til patentførervesenet, og fjellføringen ellers. Antallet patentførere økte fra 18 til 32 og DNT arrangerte de første førerkursene i Norge i 1912 og 1914. Den tredje perioden, fra 1914-1940, hovedsaklig var en nedgangsperiode. Likevel tok patentførervesenet seg noe opp igjen på 1930-tallet, og det ble arrangert nye førerkurs i 1935 og 1937. Når DNT skulle forme patentførervesenet, ble idéer og kunnskap hentet fra alpelandene, og spesielt Sveits. Overføringen av idéer og kunnskap gikk gjennom tre ulike kanaler. DNT deltok på en stor internasjonal «alpekongress» i 1882, der organiseringen av førervesen var et av temaene. Turister med reiseerfaring fra Alpene tok kunnskap om hvordan fjellføringen var organisert i Alpene med seg til Norge. DNT var også i direkte kontakt med den sveitsiske alpinklubben å lære av dem. Praksisen med førerkurs var også inspirert av alpelandene. Gjennom hele perioden var fjellføringen i Norge mindre profesjonalisert enn den i Alpene. De norske fjellførerne kunne ikke forsørge seg kun av fjellføringen, som de kunne flere steder i Alpene. I Chamonix og Sveits måtte fjellførerne ha en offentlig godkjennelse for å kunne virke som fjellfører. Dette var ikke tilfellet i Norge. De nevnte førerkursene var det klareste tegnet på en profesjonalisering av fjellføringen i Norge for 1940.

This master's thesis is about the development of mountain guiding in Norway, from 1820 to 1940. It compares the development of mountain guiding in Norway with the development of mountain guiding in Chamonix and Switzerland in the same period. At the same time it focuses on how the different practices related to mountain guiding the the Alps, where transferred to Norway. The comparison especially focuses on the level of professionalization. Mountain guiding in Norway between 1820 and 1940 can be divided into four periods. The first period, from 1820-1868, was a pioneer period. In 1820 the nature tourism was still of modest extent. But this changed during the 1850s and 1860s. When the Norwegian Tourist Association - Den Norske Turistforening" (DNT) was formed in 1868, mountain guiding was already an established practice in different areas in Norway. The second period, from 1868- 1890, represents a time of institutionalization. DNT focused on mountain guiding from the beginning, collecting and distributing information on decent guides and their rates. In the 1880s the creation of a more organized mountain guide system was debated. This resulted in a system with patented guides established in 1890, as a part of the DNT. The third period, from 1890 to 1914, was the golden age of mountain guiding in Norway. The number of guides with patents doubled, but it was however a small number compared to those working in the Alps. Only 32 guides at the most. In 1912 and 1914, DNT arranged mountain guide courses for the first time in Norway. The last period, from 1914 to 1940, was mainly a period of decline. However, from 1934, DNT again focused on the mountain guiding, and new courses was held in 1935 and 1937. When DNT developed their system with patented guides, the ideas and knowledge of how to organize it was retrieved from the Alps, and especially Switzerland. The transfer process involved at least three channels. DNT attended a large congress, arranged by the alpine clubs, where mountain guiding was one of the subjects. Mountaineers with experience from climbing in the Alps, brought their knowledge to Norway. DNT was in direct contact with the Schweizer Alpen-Club to collect information on their system. Also the practices with mountain guide courses were inspired by the alpine clubs. Through the whole period, mountain guiding in Norway was less professionalized than in the Alps. The mountain guides in Norway could not support themselves only by guiding, as they could some places in the Alps. In Chamonix and Switzerland, the mountain guides got legalized protection of their profession, but in Norway this was not the case. The mentioned mountain guide courses, was the clearest sign of professionalization of mountain guiding in Norway.