Rommet bak språket - Psykedeliske ruserfaringer i norske romaner 1965 - 2016

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvorvidt det finnes en åre av litteratur påvirket av den psykedeliske opplevelsen i Norge. Kritikerroste og anerkjente forfattere har siden midten av forrige århundre hatt psykedeliske ruserfaringer, og flere av bøkene deres er direkte påvirket av denne erfaringen. Gjennom å legge til grunn et bredt lag av kilder om hva den psykedeliske opplevelsen er og hvordan lage litteratur påvirket av erfaringen, har jeg foretatt nylesninger av sentrale bøker fra en rekke forfattere siden 1965. Fra teoritekster har jeg satt sammen flere analyseverktøy som brukes i nylesningene. Teksten som har blitt lest og satt i sammenheng er: Alfred Hauges Ankerfeste (1965), Mysterium (1967) og Perlemorstrand (1974), Agnar Mykles tekst En glad mann (1998), Jens Bjørneboes Kruttårnet (1969), Axel Jensens tegneserie Doktor Fantastisk (1995), Kaj Skagens Barføtt gjennom Europa (1978) og Kenneth Moes Det åpenbare (2016). Disse forfatterne har samtlige prøvd hallusinogen og brukt erfaringene på ulikt vis i de nevnte tekster. Ved å studere disse verkene har jeg gjort flere funn som viser tydelig at det fins en psykedelisk litteraturtradisjon i Norge siden 1965. En psykedelisk opplevelse er både subjektiv og svært vanskelig å uttrykke i ord, et språklig formidlingsproblem kjennetegner erfaringen. Dette hinderet presser frem innovative løsninger som viser seg blant annet i ulike fortellerteknikker, brudd med typografi, negative skildringer og synestetiske utbroderinger. Den første forekomsten av metafiksjon i moderne norsk litteraturhistorie finnes i Mysterium og denne eksperimentelle formen er et direkte resultat av LSD-terapien Alfred Hauge hadde med terapeuten dr. Gordon Johnsen. Gjennomgangen viser at tekster påvirket av den psykedeliske opplevelsen preges av tiden den ble skrevet i. Derfor har jeg delt epokene inn i tre generasjoner med egne kjennetegn. Første generasjon, fra 1965 til 1972, kjennetegnes av LSD-erfaringer i en teraputisk setting. Dette skapte fordomsfrie litterære skildringer. Andre generasjon, fra 1972 til 2010, kjennetegnes av forfattere og verker fra motkulturelle milljø med skildringer fra vrangsiden av samfunnet. Tredje generasjon, 2010 til i dag, kjennetegnes med frie skildringer av ruserfaringen i et samfunn som som har et oppmyket syn på psykedeliske stoff.

This MA thesis is a study of how psychedelic drugs have influenced Norwegian literature in the timespan 1965 – 2016. Critically acclaimed writers have used psychedelic drugs and this exposure has had an impact on their writing. To understand what a psychedelic experience is, I have studied a wide arrange of sources from William James and Timothy Leary to Marcus Boon and Michael Pollan. One key factor in the hallucinogenic experience is its ineffability, it is very hard to articulate. This makes every literary adaption of the experience a challenge and forces authors to experiment. For example, the first use of metafiction in newer Norwegian literature is in Alfred Hauges Mysterium (1967). This technique is a direct result of the psychedelic experience which can cause an overlapping effect, the subject experience and analyse sensations simultaneous. Alfred Hauge overcame this challenge by addressing the reader directly. Other techniques can be to break the typography or to use synesthetic descriptions. I have found three different generations of psychedelic literature that each have their distinctions. The first generation of psychedelic literature (1965 - 1972) are the authors Alfred Hauge, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe and Axel Jensen who took LSD in a therapeutic setting with a medical doctor present. The setting resulted in therapeutic influenced literature where the character is accompanied by a guide. The second generation (1972 - 2010) are represented by Kaj Skagen and Ingvar Ambjørnsen who experimented with psychedelics in a setting of counterculture. The literature from this period echoes an environment of youths on the fringes of society. The third generation of psychedelic literature (2010 -) now finds that a renaissance of psychedelic research has again made a setting for free depictions of the psychedelic experience in literature. Kenneth Moe represents the third generation and he wrote a novel which narrate a therapeutic trip on magic mushrooms. My study has found a continuous line of psychedelic literature from 1965 till 2016. Psychedelic literature is a genre characterized by first hand experiences with psychedelics put in a fictionalized universe. The ineffability that is symptomatic with the experience has to be bypassed, and this results in innovative and experimental literature.