Moderne stillhet og traume – En studie av stillhet i forfatterskapene til Gunvor Hofmo og Rolf Jacobsen

Abstract

I denne masteroppgaven utforsker jeg hvordan stillhet fremtrer i forfatterskapene til Gunvor Hofmo og Rolf Jacobsen. I lys av traumeteori, historisk kontekst og poetisk teori, viser jeg hvordan en moderne virkelighetsforståelse preget av kollektive traumer setter preg på stillhetene som fremtrer i disse diktene. Oppgaven viser en kobling mellom et dissonant språk som litteraturviter Hugo Friedrich beskriver i modernistisk poesi, og traumets motsetningsfulle uttrykk slik det blir forstått i Cathy Caruths litterære traumetori. Hos Rolf Jacobsen kan stillhet fremtre som en uklar semantisk størrelse, men med poetisk spenning som peker mot traume og en språklig krise. Den er også sterkt koblet til naturen og til noe som i oppgaven blir kalt for en økosentrisk vending i forfatterskapet. Hos Hofmo fremtrer stillheten som en tilstand som understreker en avskårethet fra verden og peker mot et moderne oppløst jeg. Stillheten kan også tolkes som en del av Hofmos poetikk og er i den sammenheng forbundet med poetisk skaperkraft. Stillhet i Hofmos dikt kan også biografisk sett kobles til tapet av Ruth Maier. Stillhet kan til slutt knyttes til naturen som ofte fremstilles som stum, men også som fredfull. Stillhetene som fremtrer gjennom det poetiske språket i begge disse forfatterskapene, uttrykker en moderne stillhet som gjenspeiler traume og en motsetningsfull virkelighetsforståelse.

This MA thesis is a study of silence in the poems of two of Norway’s most famous post-war poets; Gunvor Hofmo and Rolf Jacobsen. In using trauma theory and a historical/sociological aspect of collective trauma, I emphasize a connection between a literary silence and trauma. This literary silence can be understood either as the presence of a poetic theme or as a part of a poem’s rhythm and structure. With an understanding presented by Hugo Friedrich describing modern poetry as “dissonant”, I look for how the literary silence in these two poetic works creates new forms of meaning in the understanding of trauma. In Gunvor Hofmo’s poems there is a silence present that indicates both individual and collective trauma. The silence that appears in her poems is connected to a strong sense of “otherhood” and separation from others and the world. It is also a silence in the poems related to Hofmo’s dramatic loss of her lover Ruth Maier who were killed in Auschwitz during the Second World War. Nonetheless, silence in Hofmo’s poems can also be linked to a sphere of poetic inspiration. In the poems of Rolf Jacobsen there is a strong connection between nature and silence which emphasizes the wisdom of a language of silence belonging to nature. This silent language is described in contrast to the language of civilization which is chaotic and loud. There is also a presence of a silence in Jacobsen’s poems which in poetic terms is presented both as tremendous and fragile. This is understood to be an echo of an experience of trauma. My conclusion is that both of these two poetic works shows a connection between a literary silence and trauma.