Presters møte med utsatte barn og unge. «Poenget er jo ikke å melde noen, poenget er jo at de får hjelp»

Abstract

Prester i Den norske kirke har jevnlig kontakt med barn og unge. Til tross for dette har de ikke meldeplikt til barneverntjenesten, samtidig er de strengt regulert av taushetsplikten (Forvaltningsloven, 1967, §13; Straffeloven, 2005, §211) og avvergeplikten (2005) §196 kun gjelder direkte avverging. Forskningsspørsmålet er: Hva erfarer prester i møter med utsatte barn og unge i lys av meldeplikt, taushetsplikt og avvergeplikt? Formålet var å undersøke prestenes erfaringer og det ble benyttet semistrukturerte intervju. Informantene var fem prester fra Den norske kirke, mellom 25 og 60 år. Funn viste at prestene erfarte tolking av avvergeplikten og taushetsplikten som utfordrende, samt splittelse om forholdet til meldeplikten, relevant om informasjonskanalen var observasjon eller sjelesorg og at de benyttet seg selv som hjelpetiltak.

Priests in the Church of Norway have contact with children and youth. They do not have a duty to report to the child welfare service and they are regulated by the duty of - confidentiality and care. The research question is: What do priests experience meeting with vulnerable children and youth in light of the duty- to report, to prevent and of confidentiality? The purpose was to research the priests' experiences. Semi-structured interviews were used. The informants were priests, between 25 and 60 years. Findings showed that they experienced interpretation of the duty of - care and confidentiality as challenging, division about the duty to report, information channel was relevant, and they used themselves as measures.