| dc.description.abstract | Gjennom det 20. og 21. århundre har Norge sendt soldater til mange ulike internasjonale operasjoner. Operasjonene har gjennomgått en utvikling i denne perioden, fra å være fredsbevarende i regi av FN, til å bli mer militært krevende og å ha et høyere konfliktnivå i regi av NATO. Beslutningen om å bidra til skarpere operasjoner, henger sammen med den geopolitiske situasjonen, der Sovjetunionens kollaps og angrepene den 11. september 2001, har utgjort vendepunkter som har betydd at den norske deltakelsen i internasjonale operasjoner, har til formål å pleie relasjonene til Norges allierte. Det norske Forsvaret har derfor undergått endringer som kan oppsummeres som en transformasjon fra et territorialt mobiliseringsforsvar, til et innsatsforsvar innrettet mot internasjonale operasjoner. Disse endringene kan forventes å komme til uttrykk i livsløpene til norske veteraner, i tråd med forståelsen til livsløpsperspektivet, en teoretisk orientering som retter fokus på hvordan individuelle livsløp formes av den historiske og sosiale konteksten de utspiller seg i. Forskning på norske veteraner har i liten grad undersøkt hvordan denne konteksten bidrar til endringer og kontinuitet blant norske veteraners livsløp. Dette prosjektet søker derfor å kontekstualisere livsløpene til norske veteraner, ved å belyse problemstillingen «Hvilken betydning har utsendelser til internasjonale operasjoner for norske veteraners livsløp?». For å foreta denne kontekstualiseringen, er det gjennomført biografiske intervjuer med 11 norske veteraner, som har blitt spurt inn til livet før, under og etter tjenesten. Der er spurt inn til temaer som oppvekst, parforhold, arbeid, utdanning, tjenesten i Forsvaret og opplevelser under utsendelsene. Informantene har enten vært utsendt i infanteri- eller sanitetsenheter til Libanon eller Afghanistan, eller som operatører i Marinejegerkommandoen. De tre grupper skiller seg sosiale rammebetingelser, og bidrar til å vise at ulike kontekster kan ha ulik innflytelse på livsløpet både under og etter tjenesten. Informantenes beskrivelser viser at tiden før tjenesten kan ha innflytelse på livet etter tjenesten i Forsvaret, både i form av de formelle kvalifikasjoner som oppnås i ungdomstiden, men også ved at noen informanter kan omsette deres uformelle ungdomserfaringer i Forsvaret, og dermed oppnå roller i Forsvaret som eksponerer dem for andre hendelser i utsendelsene, sammenlignet med informanter uten relevante ungdomserfaringer. De opplevelsene som informantene forteller om, bærer preg av de endringene som har skjedd i Forsvaret, ettersom de eldre Libanon-informantene har en mer individualisert tilknytning til Forsvaret, sammenlignet med informantene i de to andre kohortene, som har en mer institusjonalisert tilknytning. Men det er også kontinuitet på tvers av kohortene, og dermed på tvers av historiske perioder, hvor den norske verneplikten utgjør en historisk kontinuitet, ettersom de fleste informanter først beslutter seg for å delta i internasjonale operasjoner underveis i førstegangstjenesten. På samme måte krever tjenesten i Forsvaret mye tid og er med på å ta alle informantene bort fra deres sivile liv. Tjenesten stiller betingelser som skaper uoverensstemmelser i forventningen mellom det sivile og militære liv, noe som kommer til uttrykk som en de-synkronisering i livsløpet. Løsningen kan være avslutningen av sosiale relasjoner, men det er på samme måte mulig at soldatens og pårørendes handlinger kan kompensere for tjenestens forstyrrende virkning, ved å foreta et synkroniseringsarbeid. Forventningsavstemningene som skjer i parforhold med soldater er eksempler på dette synkroniseringsarbeidet. Opplevelsene som informantene får i utsendelsene varierer avhengig av tid og sted, noe som kan ses som forskjeller mellom de ulike operasjonene. Men også grad og funksjon bidrar til at den variasjonen som ses i informantenes opplevelser. Samtlige informanter har opplevd alvorlige hendelser, der de selv har vært i fare, eller de har sett døde eller sårede sivile, medsoldater eller allierte soldater. Det er forskjell mellom disse alvorlige hendelsene, ettersom noen tar form av negative traumatiserende hendelser, mens de fleste informanter primært beskriver mer positive og bekreftende hendelser. Disse to typene av alvorlige hendelser har særlige kjennetegn som skiller seg fra hverandre. Etter tjenesten er det forskjell på om informantene har oppnådd formelle kvalifikasjoner i tjenesten, i form av befals- eller offisersutdanning, og dermed på om de kan omsette deres kompetanser på det sivile arbeidsmarkedet. De som ikke kan det, må ta opp sivil utdannelse etter tjenesten, med mindre de har dette fra før. Mangelen på formelle kvalifikasjoner, er dermed en annen måte at det kan sies å skje en de-synkronisering mellom deres sivile og militære liv. Men informantene har gjennomgått en karaktérbygging gjennom tjenesten i Forsvaret, som kommer til utrykk som økt ansvarsfølelse, selvstendighet samt samarbeidsevner, noe som lar seg omsette både privat og i arbeidslivet, men ikke på den samme dokumenterbare måten som de formelle kvalifikasjonene. Dette prosjektets tilnærming viser at betydningen av deltakelsen i internasjonale operasjoner for norske veteraners livsløp, avhenger av de historiske og sosiale rammebetingelsene som både livsløpene og tjenesten i Forsvaret skjer i. I tillegg kommer denne betydningen til uttrykk i mer enn norske veteraners helse, ettersom deres sosiale relasjoner også blir berørt av tjenesten. | |
