Dypt i is, dypt i tid - Prediktive modeller for arkeologiske isfonner i norske høyfjellsområder

Abstract

Isfonner i Norske høyfjellsregioner har spilt en vesentlig rolle for fortidens folk. Hovedfunksjonene deres har vært knyttet til jakt, fangst og transport. Som et biprodukt av disse aktivitetene har mange gjenstander blitt avsatt og begravd i snøen. Med globale klimaendringer og økende temperaturer har disse gjenstandene begynt å smelte ut av isen. Siden mange av disse gjenstandene er laget av organisk materiale, er de uvurderlige for den arkeologiske registreringen. Problemet med fonneartefakter er at når de først blir eksponert, nedbrytes de raskt. De fleste isfonner ligger i områder som kun er tilgjengelige til fots eller med helikopter, og smeltesesongen er ofte brå. Tidsvinduet mellom maksimal smelting og nytt snøfall er smalt, og forvaltning av isfonnene er en vanskelig oppgave. Dette prosjektet tar for seg det stadig voksende problemet med glasialarkeologiske gjenstander som smelter ut av isfonner og går i oppløsning før de blir oppdaget. Hypotesen til dette arbeidet er at det kan være mulig å forutsi hvilke spesielle områder av ei isfonn som har mer sannsynlighet for å inneholde arkeologiske gjenstander. Disse modellene kan deretter brukes til å innskrenke søkeområdet, og i sin tur spare tid og ressurser brukt på glasialarkeologisk feltarbeid. Dette prosjektet består av både en teoretisk del (konstruksjon av prediktive modeller) og en praktisk del (testing av modeller/feltarbeid). 2021 viste seg å være et år med begrenset smelting. Noen funn ble imidlertid gjort, og resultatene som presenteres i denne oppgaven kan være et springbrett inn i videre forskning angående potensialet til prediktive modeller i glasialarkeologien.

Ice patches in Norway’s alpine regions have played an essential role to the peoples of the past. Their main functions have been tied to hunting, trapping and transportation. As a by-product of these activities, many artefacts have been deposited and buried in the snow. With global climate change and increasing temperatures, these artefacts have begun to melt out of the ice. As many of these artefacts are made of organic material, they are invaluable to the archaeological record. The problem with ice patch artefacts is that once they are exposed, they rapidly deteriorate. Most ice patch sites are located in areas only accessible by foot or helicopter, and the melting season is often abrupt. The time window between maximum melt and new snowfall is narrow, and management of the ice patches is a difficult endeavour. This project tackles the ever-growing issue of glacial archaeological artefacts melting out of ice patches and disintegrating before being discovered. The hypothesis of this work is that it could be possible to predict which particular areas of an ice patch that is more likely to contain archaeological artefacts. These models can then be used to shrink the search area, and in turn save time and resources spent on glacial archaeological fieldwork. This project is comprised of both a theoretical part (construction of predictive models) and a practical part (testing of models/fieldwork). 2021 proved to be a year of limited melting. However, some discoveries were made, and the results presented in this thesis could provide a steppingstone into further research regarding the potential of predictive models in glacial archaeology.