Rare relasjoner hos Arne Lygre: Ingenting av meg (2013) og Meg nær (2019) i lys av dagligspråksfilosofi

Abstract

Denne masteravhandlingen tar for seg Arne Lygres dramaer Ingenting av meg fra 2013 og Meg nær fra 2019. Dramaene handler om hver sin kvinnelige hovedperson som på febrilsk vis forsøker å oppnå nære relasjoner med andre mennesker. De to kvinnene har ulik oppførsel, men snakker et tilsvarende fortellende, merkelig språk. Noen kritikere har argumentert for at Lygres personer snakker slik fordi de forsøker å analysere seg selv, mens andre ser språket utelukkende som et irritasjonsmoment. Jeg leser dramaene i lys av dagligspråksfilosofi, og undersøker forholdet mellom utsagn og situasjon hos de dramatiske personene. I avhandlingen argumenterer jeg for at de dramatiske personene snakker rart som følge av at de har utviklet et skeptisk forhold til språket, og et tilsvarende ønske om absolutt kommunikasjon. Til tross for at de dramatiske personene nesten alltid er sammen med andre, føler de seg altså ensomme i sin adskilthet. Ingenting av meg og Meg nær deler den samme dramatiske formen. Begge dramaene er inndelt i overskrifter, handler om navnløse personer, og har en sidetekst som er flettet inn i de dramatiske personenes replikker. Lygres dramatiske form har ofte blitt sammenlignet med for eksempel Jon Fosses dramaer, men i min analyse argumenterer jeg for at Lygres form har en unik posisjon i norsk dramatradisjon på grunn av det særegne fortellerperspektivet Lygre benytter seg av. Lygre har ikke utviklet sin dramatiske form i et bevisst forsøk på å skrive på en særegen måte. Formen er snarere et resultat av innholdet, slik Szondi argumenterer for i Theory of the Modern Drama fra 1956 (1987). Derfor skaper ikke Lygres dramaform en brechtsk fremmedgjøringseffekt. I stedet bidrar formen til å understreke at de dramatiske personene er fremmedgjorte fra seg selv. Avhandlingen konkluderer med at Lygres dramaform motbeviser påstander om at dramaet er uegnet for å vise fram psykiske prosesser. Med Ingenting av meg og Meg nær tar Arne Lygre for seg temaer som ensomhet, fremmedgjorthet og skepsis til språket på en mesterlig måte.

This master’s thesis examines and explores two of Arne Lygre’s dramas, namely Ingenting av meg from 2013 and Meg nær from 2019. Both the dramas feature their own female protagonist, and essentially revolve around her feverish attempts to form close bonds with other people. Although the two women behave differently, they share a tendency to speak in a narrative and strange language. Some critics have argued that Lygre’s characters speak in this manner in an attempt to analyze themselves, while others find the language to be a source of annoyance. I read the dramas in light of ordinary language philosophy while examining the connection between statement and situation in relation to the characters. In this thesis, I argue that the characters speak in a strange manner as a consequence of them having developed both a skeptical relationship to language and a desire for pure communication. Despite them always being in the presence of others, the characters always feel isolated in their separation. Ingenting av meg and Meg nær share the same dramatic form. Both dramas are sectioned by headlines, revolve around nameless people, and include secondary text that is fused into the spoken lines of the characters. Lygre’s dramatical form has often been likened to dramas by Jon Fosse, however, in my analysis I argue that Lygre’s form has a unique position in the tradition of Norwegian drama on account of the peculiar narrator perspective utilized. Lygre has not developed his dramatical form in a conscious attempt to write in a distinctive manner. Rather, the form is a result of the content, as argued by Szondi in Theory of the Modern Drama from 1956 (1987). Thus, Lygre’s dramatical form does not create a Brechtian alienation effect. Instead, the form highlights that the characters are alienated from themselves. The thesis concludes with asserting that Lygre’s dramatical form disproves any claims that drama is unsuited to exhibit and demonstrate phycological processes. With Ingenting av meg and Meg nær, Arne Lygre masterly examines and explores themes of loneliness, alienation, and skepticism towards language.