Deliberate Practice og fellesfaktorer i psykoterapi – en systematisk litteraturgjennomgang

Abstract

Bakgrunn: Deliberate Practice (DP) er en treningsmetode som har fått økt oppmerksomhet i psykoterapiforskning de siste årene. Litteraturen tyder på at vi vet for lite om hva som differensierer mer og mindre effektive terapeuter. I tillegg er det for lite kunnskap om hvordan trening bør gjennomføres for mest effektiv opplæring av terapeutferdigheter og påfølgende forbedrede klientutfall. Fellesfaktorer i psykoterapi har de siste tiårene fått status som sentrale virksomme mekanismer i terapi. Det er ønskelig at psykoterapeuter får opplæring i de ferdighetene som har størst sammenheng med klientutfall. Formålet med denne litteraturgjennomgangen var å undersøke om DP kan være en effektiv treningsmetode for ferdigheter knyttet til fellesfaktorer. Metode: Det ble gjennomført et systematisk litteratursøk i databasene PsycInfo, Embase og Web of Science, samt et utvidet emneordssøk i Thesaurus og et utvidet siteringssøk. Resultater: Totalt 11 studier ble inkludert i litteraturgjennomgangen. De fleste av disse var randomiserte kontrollerte studier (k = 8). Resultatene viser at DP som treningsmetode har effekt på ferdigheter knyttet til ulike fellesfaktorer, herunder allianse, empati, aksept, verbal flyt, emosjonelle reaksjoner, tilstedeværelse, motstandshåndtering og konseptualisering. Konklusjon: Litteraturgjennomgangen peker i retning av at DP er en lovende metode for utvikling av sentrale terapeutferdigheter, og at DP kan være mer effektivt enn tradisjonelle opplæringsmetoder. Implikasjoner for utdanning og videre forskning diskuteres.

Background: Deliberate Practice (DP) is a training method that in recent years has received increased attention in psychotherapy research. The literature implies that we lack knowledge regarding what differentiates the more effective therapists from the less effective. There is also a need to investigate how training should be implemented to secure the most efficient training of therapist skills, and subsequent improved client outcomes. The common factors in psychotherapy have over the past decades achieved status as key mechanisms of change. For psychotherapy training to be most effective, therapists should receive training of skills that are most closely related to client outcomes. The purpose of this literature review was to examine if DP is an effective training method for skills related to common factors. Method: A systematic search was conducted in the databases PsycInfo, Embase and Web of Science. An extended search was also conducted both in the subject heading system Thesaurus, as well as a citation search. Results: A total of 11 studies were included in the literature review. Most of these were randomized controlled studies (k = 8). The results show that DP has an effect on skills related to common factors, including alliance, empathy, acceptance, verbal fluency, emotional reactions, mindful presence, managing resistance and conceptualization. Conclusion: The literature review supports the notion that DP is a promising training method for developing key therapist skills, and that DP can be more effective than traditional training methods. Implications for education and further research are discussed.