The Fellowship of Acceptable State Interventions : Knowledge, Norms, and Justifications in Norwegian Child Protection Care Order Cases

Abstract

I denne avhandlingen undersøker jeg statlige ingrep i familien, og spør hvordan statlige inngrep i familien begrunnes, hva egenskapene og kvalitetene ved disse begrunnelsene er, og hva den norske befolkningens holdninger er i tilfeller av potensielt misbruk. Tre forskningsartikler utgjør det analytiske og empiriske grunnlaget for funn og diskusjon, fra innholdsanalyser av rettslige beslutninger hvor Fylkesnemnda har vurdert og besluttet i spørsmål om omsorgsovertakelse, og en befolkningsundersøkelse om holdninger til potensiell vold og anbefalte barnevernstiltak. Legitimiteten til statlige inngrep kan trues av ulik behandling av familier, manglende nøytralitet i bruk og vurderinger av bevis og vitnesbyrd, og hvis statens praksis er uforenlig med samfunnsnormer og verdier. Ved å sammenligne saker om omsorgsovertakelse i migrant og ikke-migrantfamilier viser avhandlingen at fylkesnemndene stort sett ser ut til å balansere eventuelle holdningsskjevheter i befolkningen. Barnefaglige profesjoners vitnesbyrd og rapporter (fagkyndige bevis) får grundig behandling i beslutningstakernes redegjørelser, og blir betydelig vektlagt. Avhandlingen kombinerer kvalitativ innholdsanalyse av 104 skriftlige vedtak om omsorgsovertakelser i migrant og ikke-migrantfamilier, med et kvantitativt vignetteksperiment utført på et representativt utvalg av den norske befolkningen (n=1104). Innholdsanalysen produserte funn som var interessante å undersøke i et surveyeksperiment. Denne metodekombinasjonen kontekstualiserer innholdsanalysen av skriftlige vedtak om omsorgsovertakelser med befolkningens holdninger til potensielt misbruk. Dette gjør det mulig for avhandlingen å undersøke kritikken av det norske barnevernet i forhold til beslutningstakeres begrunnelser og befolkningens holdninger om familievold. Artikkel 1 undersøker hvordan beslutninger om omsorgsovertakelser i saker om familievold er begrunnet og rettferdiggjort. Det er en grundig analyse av 94 skriftlige vedtak fra Fylkesnemnda. Datamaterialet består av alle offentlig tilgjengelige beslutninger om familievold fra 2016 og 2017. Vi undersøker beslutningstakernes argumenter, og sammenligner saker om migranter og ikke-migranter for å se om det er forskjeller i begrunnelsene. Analysen viser at begrunnelser er forankret i en pragmatisk diskurs med fokus på risikonivå, basert på empiriske bevis. I tillegg er det en pragmatisk-etisk diskurs forankret i beslutningstakernes vurderinger av foreldrenes evne til å endre atferd, møte barnas behov, som understrekes av foreldrenes fornektelse av vold og at de legger skyld på barna. Dette bidrar til beslutningstakernes vurderinger av og begrunnelser for hvorvidt nødvendig omsorg for barna er mulig å oppnå. Vi finner bare noen få forskjeller mellom migrant og ikke-migrantsaker. I migrantsaker er det mer bevis for sterk direkte vold, og foreldrenes fornektelse er mer utbredt i beslutningstakernes argumenter. I ikke-migrantsaker er begrunnelsene oftere basert på konsekvensene for barnet dersom hen forblir hos sine foreldre. Artikkel 2 undersøker hvordan fagkyndige bevis brukes når barn vurderes for fosterhjemsplassering i saker om familievold. Jeg undersøker hvilke faktorer som anses som viktige, og hvordan beslutningstakerne bruker og evaluerer fagkyndige bevis. Det er en grundig analyse av 104 publiserte beslutninger om omsorgsovertakelse fra Fylkesnemnda. Analysen viser at bevisene dreier seg om barns og foreldres sosiale fungering, omsorgssituasjonen, og temaer om forholdene mellom barn og foreldre. Beslutningstakerne bruker bevis for å avgjøre om barnets situasjon er skadelig, om hjelpetiltak er mulige løsninger, og om en omsorgsovertakelse er til barnets beste. Beslutningstakerne trekker ujevnt på fagkyndige bevis med hensyn til juridiske krav, og deres bruk føyer seg stort sett til de fagkyndige bevisenes epistemiske autoritet. Imidlertid er det også tegn til uavhengige resonnement, hvor føyelse til de fagkyndiges epistemiske autoritet fremstår rasjonell og basert på uavhengige resonnement. Dette fremgår av evaluerende og kritiske vurderinger og gransking av de fagkyndige bevisene. Artikkel 3 undersøker eksperters innflytelse på populasjonens holdninger til familievold og barnevernstiltak. Den undersøker også om populasjonens holdninger til familievold og barnevernstiltak er påvirket av om det er en migrantfamilie eller ikke. Undersøkelsen gjennomføres ved hjelp av et vignetteeksperiment på et representativt utvalg fra den norske befolkningen. Den fokuserer på aksept av psykologisk og indirekte vold for å avgjøre om aksept er påvirket av årsaksforklaringer kreditert til en barnefaglig ekspert, samt om disse faktorene påvirker befolkningens anbefalte barnevernstiltak. Analysen viser at det er en liten, men statistisk signifikant forskjell i befolkningens aksept for indirekte vold i barnets miljø i migrant og ikke-migrantfamilier. Studien kontekstualiserer kritikk mot det norske barnevernet som hevder at migrantbarn risikerer å leve lenger under voldelige forhold i Norge, samt påstander om manglende kulturell følsomhet. Rettslige beslutningstakere må balansere påstander om vold med samfunnsnormer og loven, samt sikre likebehandling og ikke legitimere potensielle diskriminerende holdninger i befolkningen. Diskusjonen konsentrerer seg om tre kategorier med funn. Først, begrunnelser for at staten griper inn. Beslutningstakere navigerer vitnesbyrd, bevis og samfunnsnormer om barndom, foreldre og holdninger til vold. Det er ulik fokus på konsekvenser for barn og foreldres fornektelse av vold i henholdsvis ikke-migrant og migrantfamilier. Det er også forskjeller i utbredelsen av voldsvarianter i innvandrer- og ikke-innvandrerfamilier, og en mulig forskjell i befolkningens holdninger til potensiell misbruk i migrant og ikke-migrantfamilier. Videre forskning på forholdet mellom befolkningsholdninger, voldstyper og varsling til barnevernet anbefales. For det andre, epistemisk etterretterlighet. Bevis barnefaglige profesjoner fremstår som viktig epistemisk støtte for beslutningstakerne, som potensielt kan overskygge stemmene til både barn og foreldre. Videre forskning er nødvendig på forholdet mellom fagkyndige bevis og barn og foreldres vitnesbyrd. På samme måte er det behov for mer forskning på rollen til ulike typer profesjoner som bidrar med bevis og vitnesbyrd, for å bedre forstå rollene og forholdet mellom uavhengige sakkyndige og fagkyndige som er ansatt i de statlige velferdstjenestene. For det tredje, voldens rolle i statens beretninger om inngrep i familien. Vold er uakseptabelt, men befolkningens holdninger til voldelige og voldslignende handlinger og atferd ser ut til å være gjenstand for variasjon. Dermed kan forskning på nyansene i hvordan vold forstås og defineres av befolkningen, fagfolk og staten kaste ytterligere lys over aksept av statlige intervensjoner.

In this thesis I investigate state interventions in the family, asking how they are justified, what the characteristics and quality of these justifications are, and what the Norwegian population’s attitudes are in cases of potential abuse. Three research papers constitute the analytical and empirical basis of the findings and discussion, from content analyses of judicial decisions in cases of child protection family interventions, to a population survey about attitudes towards potential violence and recommended child protection interventions. The legitimacy of state interventions may be threatened by the unequal treatment of families, lacking neutrality in the use and assessments of evidence and testimonies, and if the state’s practices are inconsistent with societal norms and values. By comparing migrant and non-migrant child protection cases the thesis shows that the County Social Welfare Boards appear to balance any potential biases in the population with a largely equal treatment of families. Child welfare professionals’ testimonies and reports receive thorough treatment and consideration in the decision-makers’ accounts, with a substantial presence of and weight given to child welfare professionals. The thesis combines qualitative content analysis of 104 written judicial decisions about care orders in migrant and non-migrant families, with a quantitative survey vignette experiment conducted on a representative sample of the Norwegian population (n=1,104). The content analysis produced findings that were interesting to investigate in a survey experiment. This combination contextualises the content analysis of written judicial decisions by outlining population attitudes towards potential abuse. This outline enables the thesis to investigate the criticism of the Norwegian child protection services in relation to decision-makers’ justifications and population attitudes in cases of familial violence. Paper I investigates how decisions about care orders of children are justified in cases about familial violence. It is an in-depth analysis of 94 written care order decisions from the Norwegian County Social Welfare Boards. The data material consists of all publicly available care order decisions about familial violence from 2016 and 2017. We examine decision-makers arguments, comparing cases of migrant and non-migrant families to see if there are differences in the justifications. The analysis shows that justifications are rooted in a pragmatic discourse focusing on risk levels and drawing on empirical evidence. Additionally, there is a pragmatic-ethical discourse rooted in the decision-makers assessment of the parents’ ability to change their behaviour and meet the children’s needs, underscored by parental denial of violence and their blaming of the children. This serves the decision-makers in justifying whether it is possible to attain the necessary level of care for the children. We find only a few differences between migrant and non-migrant cases. In migrant cases there is more evidence of strong direct violence, and parents’ denial is more prevalently used in the decision-makers argumentation. In non-migrant cases, justifications based on the consequences for the child are more prevalent. Paper II investigates how disciplinary evidence is used in care order proceedings when children are considered for foster care placement in cases of familial violence. It investigates the factors considered important, and how the decision-makers use and evaluate disciplinary evidence. It is an in-depth analysis of 104 published care order decisions from the Norwegian County Social Welfare Boards. The analysis shows that the evidence revolves around children’s and parents’ social functioning, the care context, and topics about how parents and children relate to each other. The decision-makers use evidence to determine whether the child’s situation is harmful, whether support services are viable, and whether a care order is in the child’s best interests. The decision-makers draw unevenly on evidence regarding legal requirements, and they predominantly defer to expert authority. However, there is also evidence of independent reasoning, where deferral to the epistemic authority of the experts appears rational and based on independent reasoning. This is shown through evaluative and critical assessments and scrutiny of the disciplinary evidence. Paper III investigates the influence of experts on public attitudes towards familial violence and child protection interventions. It also investigates whether public attitudes towards familial violence and child protection interventions are biased against migrant families. The investigation is conducted using a survey vignette experiment on the Norwegian population. The focus is on acceptance of psychological and indirect violence to determine whether acceptance is affected by causal claims credited to experts, and whether these factors influence the population’s recommended intervention. The analysis shows that there is a small but statistically significant differential in acceptance regarding violence in the children’s environment in migrant and non-migrant families. The study contextualises criticism against the Norwegian child protection services that claims migrant children risk living longer with violent conditions in Norway, as well as claims about a lack of cultural sensitivity. Judicial decision-makers acting in this environment must balance allegations of violence with societal norms and the law, having to ensure equality and not legitimising potential discriminating attitudes. The discussion concentrates on three categories of findings. First, justificatory reasons for intervening. Decision-makers navigate testimonies, evidence, and societal norms about childhood, parenting, and attitudes about violence. There is a differential focus on the consequences for children and the parents’ denial of violence in non-migrant and migrant families respectively. Also, there are differences in the prevalence of violence variants in migrant and non-migrant families, and a potential difference in the population’s attitude towards potential abuse in migrant and non-migrant families. Thus, further research of the relationship between population attitudes, types of violence, and notification to the child protection services is recommended. Second, epistemic accountability. Evidence from child welfare professionals appear as key epistemic support to decision-makers, potentially overshadowing the voice of both the children and their parents. Further research is needed on the relationship between disciplinary evidence and the testimonies of children and parents. Similarly, more research is needed on the roles of different kinds of professions providing evidence, to disentangle the roles of independently engaged experts and professions employed by state welfare services. Third, the role of violence in the state’s accounts of family intervention. Violence is unacceptable, however population attitudes towards violent and violent-adjacent actions and behaviours appear to be subject to variations. Thus, research into the nuances of how violence is understood and defined by the population, professionals, and the state may shed further light on the acceptance of state interventions.