| dc.description.abstract | Steinbygging med bruddstein og kalkmørtel ble introdusert til Norge tidlig på 1100-tallet. Teknologien var ny og krevde kunnskap som tidligere ikke var kjent i landet. Avhandlingen omhandler hvordan steinbygningene ble oppført og av hvem. Aktører som steinbrudd, murere, verktøy, økonomi og byggherrer, undersøkes med henblikk på organisering og utvikling av teknologi ved oppføring av middelalderkirker og sekulære bygninger. Tidligere forskning på middelalderens steinarkitektur i Norge, hovedsakelig basert på dekorative elementer og stil, har foreslått at byggeprosjekter ble organisert gjennom bygghytter tilknyttet de fem katedralene. Impulsene ble videre spredt ut i sognene av omreisende håndverkere fra sentrum til periferi. For å utfordre og nyansere konsensus omkring organisering og utvikling av steinbyggeri utføres en teknologistudie.
Empirisk grunnlag for teknologistudien er alle steinbygninger oppført i Hamar bispedømme i perioden ca. 1130 – 1537. Datasettet består av 46 kjente arkitektoniske strukturer, i hovedsak kirker, men også hvelvkjellere, steinhus, borger og citadeller. Om lag 30 % av alle bygninger i regionen ble oppført i stein. Med ett unntak, Håkon Håkonssons Mjøskastell, knyttes alle prosjektene til Kirken som byggherre. Til tross for varierende bevaringsgrad gir stående bygninger, ruiner og arkeologisk dokumentasjon innblikk i middelalderens bygningsteknologi. Kronologiske rammeverk basert på begrepene romansk og gotisk er utviklet for ny datering av arkitektur og byggefaser. Med utgangspunkt i teorier fra symmetrisk arkeologi og nymaterialisme foreslås et metodisk rammeverk for bygningsarkeologi. Bygningsrestenes materielle og menneskelige aktører/aktanter er sidestilt i gjensidige avhengighetsforhold som påvirker hverandre. Sammen med arkitektur, murverk og skriftlige kilder, inngår nytt arkeologisk materiale, som steinbrudd, verktøyspor, steinhuggermerker og mørtelanalyser i analysene.
Teknologistudien gir resultater for bygningsprosesser og arkitektur. Organiseringen og utviklingen av bygghytter og steinhåndverk nyanseres med grunnlag i materielle aktører. Tidligere forklaringsmodeller som sentrum-periferi hvor bygningsmiljøer ved katedralene spredte seg til sognene nyanseres. Flere bygningsmiljøer kan identifiseres i materialet som viser at organiseringen endret seg gjennom middelalderen. Steinhåndverket utviklet seg fra å være globalt i tidlig romansk tid til en kontrollert bygghytte rundt Hamar domkirke i romansk tid. Videre som håndverkere fikk mer innsikt i egen region og lokalkunnskap utover i gotisk tid utvikles regionale og lokale teknologier og bygningsuttrykk.
Økonomisk status spilte liten rolle i valg mellom stein og tre som byggemateriale for kirker i middelalderen. Steinbygningenes status nyanseres derfor i forhold til stavkirkene. Råstofftilgang, kontroll av steinbruddlokaliteter og andre materielle aktører som kunnskap var utslagsgivende i valg av stein fremfor tre. Å følge materielle teknologiaktanter viser at steinhuggere og materielle håndverksaktører utviklet en fri rolle, ikke var tilknyttet ett biskopømme alene, men kunne ta oppdrag både fra kongen og andre biskoper samtidig. Steinhuggerne og råstoff var omreisende, tok oppdrag eller oppførte bygninger på tvers av bispedømmegrenser. | |
| dc.description.abstract | Stone building was introduced to Norway in the early 12th century. Using quarried worked stone and mortar binders, this “new” technology required skills and knowhow not executed in the region before. This dissertation investigates how medieval Norwegian stone architecture was built and by whom. It investigates how actors, such as quarries, masons, tools, finances, or patrons were organized and developed in church and castle building processes. Earlier research on medieval architecture in Norway rests on decorative elements and style and suggests that itinerant cathedral building lodge masons distributed architectural styles from centres to peripheries. To challenge and give nuance to this consensus of architecture organization and development, the present dissertation introduces technology as a starting point.
The empirical evidence about stone building technology in this regional study comes from the Diocese of Hamar area (c. 1130 – 1537) in eastern Norway. The data set consists of 46 known architectural structures, mainly churches but also vaulted cellars, castles, and citadels. It has been shown that stone was used in around 30% of all medieval buildings in the region. With one exception, all stone buildings were associated with the Church. Although there were different grades of preservation in the archaeological material, ruins and in-use buildings (churches, residences, citadels, towers, and cellars) give insight into medieval stone technology. A new chronological framework, based on the Romanesque and Gothic, is developed based on the selected corpus of stone buildings. Based on the concepts “new materialism” and “symmetrical archaeology”, an approach of archaeology of construction is suggested. In the building remains, material and human actors/actants are seen as of equal importance, identified as architectural networks and entanglements. New evidence of quarries, toolmarks, stonemasons’ marks, and mortar analysis are added to the discussion in this dissertation.
Technology studies gain results both about the medieval building processes and the architecture. The organization of the building lodges is discussed based on technology actants. The previous, rigid, centre-periphery model, which had building centres at the cathedrals spreading to the parishes, does not hold water, as several building milieus can be identified in the material. The early Romanesque period (c. 1130 – 1152/3) shows transregional technology developing towards a centred technology at the Cathedral in the Romanesque phase (1152/3 – 1250). In the medieval period, builders gained more knowhow of their region, and specialized towards more local technology in the Gothic period (c. 1250 – 1430). Technology organization developed from a transregional craft to a more regional and local endeavour.
It seems that the status of stone building should be downplayed, as wood and stone were entangled as building materials in all phases. Patrons did not consider finances when choosing raw materials. Diocese region patrons used stone architecture in socio-political strategies. It can be stated that the material actors, such as quarries, played a key role in choosing stone over wood as building material. Stonemasons developed a freer role towards the Gothic period, not so much attached to the Cathedral building lodge, taking on projects for both ecclesiastical and secular patrons. Masons and material actants were itinerant, travelled across diocese borders, and applied in projects outside their respective regions. | |
