Samvær under tilsyn etter barnelova § 43 a: Med et kritisk blikk på underrettspraksis

Abstract

Barnelova § 43 a er bygget på og bærer av mange sentrale, men kryssende grunnleggende hensyn. Hvordan skal vilkårene i bestemmelsens første ledd tolkes, i lys av dette? Samværsretten bygger på at barnet har en rett til kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd, men noen ganger har barnet behov for beskyttelse mot vold, overgrep og annen skadelig atferd fra sine foreldre. I slike tilfeller muliggjør samvær under offentlig tilsyn at barn og forelder likevel kan ha noe kontakt, dersom det anses å være til barnets beste. Vurderingen er imidlertid krevende, med et rettskildebilde som ikke nødvendigvis gir tilstrekkelig veiledning. Særlig utfordrende er det at Høyesterett ikke ennå har kommet på banen med uttalelser om tolkningen av vilkårene, etter åtte år med § 43 a i kraft. Underrettspraksis er varierende, og gir etter min mening ikke tilstrekkelig grundige og synlige vurderinger, sett i lys av hvor inngripende samvær under tilsyn er, for både barn og forelder. Hvordan stiller dette seg til barnets rettssikkerhet? Og når skal vi få avklaring fra Høyesterett? Det er etter min mening på høy tid.