| dc.description.abstract | I denne oppgaven undersøker jeg hva det vil si å handle sammen, dvs. felleshandling, og de ontologiske betingelsene for felleshandling. Jeg diskuterer de standard ikke-reduktive teoriene til John Searle, Margaret Gilbert og Raimo Tuomela og den reduktive beretningen til Michael Bratman, og tar side med sistnevnte ved å hevde at sosiale grupper ikke trenger å inneha en spesiell "vi-intensjon" for å gjennomføre felleshandling og samarbeid. Deretter går jeg videre til å diskutere enaktivistenes kritikk av standardteoriene, som legger større vekt på kroppens rolle i felleshandling og sosialt liv. De baserer sine teorier på nyere studier av felles oppmerksomhet mellom autistiske og ikke-autistiske barn og deres omsorgspersoner. Selv om jeg verdsetter noen av innsiktene til enaktiv teori, kritiserer jeg dem og går videre til å diskutere Dermot Morans fenomenologiske teori der betydningen av livsverdenen fremheves. Til slutt bygger jeg på innsikt fra Charles Taylors ekspressive teori ved å argumentere for at den språklige dimensjonen er en ureduserbar bakgrunnshorisont som bør tas i betraktning når man diskuterer felleshandling, felles oppmerksomhet og sosial ontologi. Ved å forene Moran og Taylors innsikter om intersubjektivitet, språk og kommunion eller emosjonell binding gjennom felles oppmerksomhet, med planleggingsteorien om delt handlekraft fremsatt av Bratman, fremskaffes en adekvat og dekkende redegjørelse for kollektiv handling og samarbeid. I Taylors teori er språket i seg selv det mest grunnleggende nivået som omfatter alle former for kommunikasjon fra det kroppslige til det konseptuelle og intellektuelle. Jeg konkluderer med å hevde at språkets matrise er samtale. Dette forblir slik gjennom menneskets historie og er grunnleggende for all fellesaktivitet og gruppeintensjon. | |
