The teaching apparatus : Understanding the material entanglement of practices in the upper secondary classroom

Abstract

Utdanning er en levende prosess som består av hverdagslige undervisningssituasjoner og deres romlige og kroppslige sammenhenger. Materialiteten i pedagogisk praksis blir i økende grad adressert i forskning. Imidlertid er empiriske beretninger om hvordan materielle praksiser oppstår i faktiske klasseromsundervisningssituasjoner sjeldne. Derfor tar denne doktorgradsavhandlingen sikte på å forstå ‘undervisningens’ materielle kompleksiteten gjennom å undersøke hvordan den oppstår som et relasjonelt og kollektivt forhandlet fenomen i et norsk videregående klasserom. For å undersøke dette bruker avhandlingen et sosiomateriell rammeverk og et videobasert etnografisk forskningsdesign. I tråd med rammeverket plasseres det analytiske fokuset på den diskursive rollen som materielle relasjoner og prosesser spiller i pedagogiske møter. Bruken av videoopptak i kombinasjon med en etnografisk tilnærming støtter prosjektets empiriske utforskning av hvilke materiell-diskursive praksiser som har betydningsfulle konsekvenser i undervisning.

Oppgaven består av tre artikler og en kappe. Mens artiklene følger tett de kroppslige og romlige prosessene i videregående klasserom, fokuserer hver artikkel på et spesifikt sett av materielle relasjoner i undervisningssituasjonene.

Den første artikkelen handler om forskningspraksisen og de etiske relasjonene i feltet. Ved å trekke på relasjonell etikk og tidligere konseptualiseringer av kontinuerlig samtykkepraksis, utforsker artikkelen hvilke måter forskeren kan tilnærme seg informert samtykke som en situert og relasjonelt konstituert prosess. Artikkelen bruker empiriske eksempler fra feltarbeidet for å diskutere prinsippet om informert samtykke som et refleksivt og etisk verktøy som kan brukes gjennom hele forskningsprosessen, inkludert i fasene før, underveis, og etter feltarbeidet. Artikkelen argumenterer for at ‘eksplisitt og implisitt (re)forhandlet samtykke og dissens’ er en måte for forskere å kalibrere sin etiske respons med en relasjonell og prosessuell forståelse av kvalitativ forskning.

Den andre artikkelen undersøker hvordan romlige og kroppslige prosesser kan forståes som å produsere ‘undervisning’ som et fenomen. Artikkelen bruker begrepene affekt, orientering og justeringer (‘alignment’) for å undersøke hvordan klassens handlinger etablerer klasserommets ‘romlige politikk’. Diskusjonen belyser hvordan spesifikke orienteringer fikk betydning (‘came to matter’), gjennom å gi retning til elevenes oppmerksomhet og responser, og ble etablert som legitime måter å ‘gjøre skole’ på. Et tilbakevendende mønster i dette klasserommet var elevenes praksis med å orientere seg mot hver situasjons regler, grenser og muligheter. Artikkelen hevder derfor at praksisen med å ‘tilpasse seg den lokale konfigurasjonen av response-ability’ var en kroppslig og romlig prosess som formet ‘undervisning’ som fenomen.

Den tredje artikkelen undersøker hvilke materiell-diskursive praksiser som har betydning (‘matter’) i videregående undervisningssituasjoner og hvordan deltakernes kropper ble formet og formet av disse praksisene. Artikkelen kombinerer et posthumant sosiomateriell praksisbegrep med de agentisk realistiske begrepene material-diskursivitet og apparatus for å skape en relasjonell redegjørelse for hvordan flere praksiser oppstår og samarbeider. De empiriske eksemplene viser hvordan to distinkte praksiser fremtrer fra det analytiske arbeidet: ‘Oppgavepraksisen’ og ‘vennskapspraksisen’. Artikkelens hovedargument er at disse to praksisenes gjensidige forviklinger fører til at de virker sammen som en større materielt og relasjonelt arrangement, kalt ‘undervisningsapparatusset’. Konseptet bidrar med et nytt perspektiv på undervisning. Ved å rette oppmerksomheten mot det sammenvevde og uforutsigbare prosessene i klasserommet, tillater dette konseptet en finmasket forståelse av undervisningen og dens relasjonelle kvaliteter.

Samlet sett viser denne studiens funn hvordan flere materiell-diskursive praksiser er involvert i å produsere fenomenet undervisning, inkludert oppgaver-, vennskap, og forskningspraksiser. Avhandlingens argumenter styrker eksisterende forskning på undervisning som komplekst relasjonelt og kontekstuelt fenomen. Avhandlingens konseptualisering av undervisning som et apparatus legger vekt på at kropper, rom og praksiser inngår som aktive deler i dens materiell-diskursive produksjon. Avslutningsvis hevdes det at denne artikulasjonen tillater en alternativ, ikke-instrumentell tilnærming til å vurdere undervisningens kvaliteter.

Education is a living process that consists of everyday teaching situations and their spatial and bodily interrelationships. The materiality of educational practice is increasingly addressed in research. However, empirical accounts of how material practices emerge in actual classroom teaching situations are rare. Therefore, this PhD thesis aims to understand the material complexity of ‘teaching’ by investigating how it arises as a relationally and collectively negotiated phenomenon in a Norwegian upper secondary classroom. The thesis employs a sociomaterial framework and a video-based ethnographic research design to address this aim. In line with this framework, the analytical focus is on the discursive role played by material relations in educational encounters. The use of video recordings in combination with an ethnographic approach supported the empirical exploration of which material-discursive practices ‘matter’ in teaching situations.

The thesis consists of three articles and an extended abstract. While the articles provide close tracings of the bodily and spatial processes in the upper secondary classroom, each focuses on a distinct set of material relations and practices in the teaching situations.

The first article concerns the research practice and its ethical, in-field relationships. By drawing on relational ethics and previous conceptualisation of continuous consent practices, the article explores how we can approach informed consent as a situated and relationally constituted process. The article uses empirical examples from the ethnographic fieldwork to discuss the principle of informed consent as a reflexive and ethical tool that can be used throughout the inquiry, including its pre-fieldwork, fieldwork and post-fieldwork phases. The article argues that ‘explicitly and implicitly (re)negotiated consent and dissent’ is one way for researchers to align their ethical responsiveness with a relational and processual understanding of qualitative research.

The second article examines how spatial and bodily processes produce ‘teaching’ as a phenomenon. The article uses the concepts of affect, orientation and alignment to investigate how the class enacts the spatial politics of the upper secondary classroom. The discussion illuminates how specific orientations came to ‘matter’ as legitimate ways of ‘doing school’ through the direction of attention and alignment of responses. A recurrent pattern of this classroom was the students’ practice of orientating towards each situation’s boundaries, rules and allowances. The article contends that the practice of ‘aligning with the local configuration of response-abilities’ was a bodily and spatial process that shaped the phenomenon of teaching.

The third article investigates which material-discursive practices ‘mattered’ in the upper secondary teaching situations and how participants’ bodies were shaping and being shaped by these practices. The article combines a posthuman sociomaterial concept of practice with the agential realist concepts of material-discursivity and apparatus to create a relational account of how multiple practices emerge and co-operate. The empirical examples show how two distinct practices emerged from the analytical work: ‘the practice of tasks’ and ‘the practice of friendship’. The article’s main argument is that these two practices’ mutual entanglement co-perform a larger sociomaterial arrangement, termed ‘the teaching apparatus’. The concept of a teaching apparatus offers a new perspective on teaching. By drawing attention to the classroom’s inter-connectedness and unpredictability, the conceptualisation of a teaching apparatus allows for a more fine-grained understanding of teaching and its relational qualities.

Overall, this study's findings show how multiple material-discursive practices are involved in producing the phenomenon of teaching, including the practices of tasks and friendship, as well as the practices of research. The thesis’ arguments strengthen existing research accounts of teaching as a complex relational and contextually embedded phenomenon. The thesis conceptualises a teaching apparatus that emphasise bodies, spaces and practices as active parts of its material-discursive production. In conclusion, it is argued that this articulation offers an alternative, affirmative and non-instrumental approach to considering the qualities of teaching.