Hvordan bør man tilpasse fellesfaktorene i møte med den antisosiale klienten? En teoretisk drøfting av antisosial personlighetsforstyrrelse og fellesfaktorene i psykoterapi.

Abstract

Antisosial personlighetsforstyrrelse (ASPF) er en lidelse som assosieres med relasjonelle vansker, vold og kriminalitet. I den generelle befolkningen har ASPF en prevalens på opp til 3%, men i fengsler er kriteriene for diagnosen oppfylt hos omtrent halvparten av de innsatte. ASPF medfører betydelige konsekvenser for samfunnet og stor lidelse for personen selv. Likevel er det begrenset med evidensbaserte behandlingsmodeller og personer rammet av lidelsen ekskluderes ofte fra helsetjenester. Videre er lidelsen forbundet med betydelig komorbiditet, som ruslidelser, angst og depresjon. Blant personer med ASPF er det en overhyppighet av tilknytningstraumer, inkludert neglekt, vold og tapsopplevelser. Slike erfaringer kan bidra til å forklare utviklingen av deres personlighetsfungering. Personer med ASPF har betydelige relasjonelle vansker som vil utspilles i den terapeutiske relasjonen. Mangelen på en evidensbasert behandlingsmodell gjør det derimot nødvendig for terapeuten å i større grad bruke relasjonen i behandlingen av ASPF. Fellesfaktorene i psykoterapi omfatter en rekke relasjonelle faktorer som assosieres med gode terapiutfall på tvers av behandlingsmodeller og diagnoser. Samtidig er det grunn til å tro at fellesfaktorene må tilpasses med hensyn til klientens relasjonelle fungering. Tilgjengelig litteratur om ASPF og fellesfaktorene i psykoterapi indikerer at man bør tenke annerledes rundt fellesfaktorene med antisosiale klienter. Vi foreslår å tilpasse tilstedeværelse av empati, aksept og genuinitet, bevisstgjøring av vanlige motoverføringer og fokus på ansvarliggjøring. Videre anbefaler vi at terapeuten er konsistent på regler og grenser for selvivaretakelse og opparbeidelse av tillit.