| dc.description.abstract | Hva gjør tapet av familiehistorien med vår opplevelse av identitet og tilhørighet, særlig når historien er så tabubelagt at ingen vil snakke om den? Og hvordan kan litteraturen bidra til å skape forståelse og forsoning i forhold til det som skjedde i fortiden? Det søker denne masteroppgaven å utforske gjennom en analyse av L’Art de perdre av Alice Zeniter, en familiesaga i tre generasjoner der handlingen foregår i Algerie (den gang Fransk Algerie) og i Frankrike. I boken konfronteres vi med konsekvensene av å velge feil side i en konflikt og miste alt, og vi får innblikk i utfordringene med å integreres i et nytt land og en annen kultur. Oppgaven argumenterer for at tausheten rundt familiens historie har vært en gave for barnebarnet som er første generasjon født i Frankrike. Hovedperspektivet for analysen av L’Art de perdre er Frantz Fanons betraktninger om det motsetningsfylte forholdet mellom hvite og fargede som er skapt gjennom kolonitiden. Det hvite blikket definerer fargede som annenrangs borgere, og for å lykkes, har fargede bare ett alternativ: bli hvit i ord og gjerning, ifølge Fanon. Et annet sentralt teoretisk perspektiv i oppgaven er Édouard Glissants begrep «rhizomsk identitet», som refererer til det karibiske treet som strekker det intrikate rotsystemet ut i alle retninger og tar form av hvor i verden det vokser. Identiteten til et menneske er med andre ord ikke forutbestemt. Samme tilnærming har Amin Maalouf med sine tanker om flerkulturell identitet. Hvis en person har fransk mor og norsk far, er hen ikke enten fransk eller norsk, men begge deler, og identiteten utvikler seg avhengig av hvem hen møter og hva som skjer i løpet av livet. For Glissant og Maalouf handler det derfor om å akseptere hele sin identitet. I sin tur kan det skape forståelse – og forsoning – mellom ulike folkegrupper som skal leve sammen. En slik tilnærming ser vi også i de siste årenes sakprosa og skjønnlitteratur om Algeriekrigen og kolonitiden. Bøkene som kommer ut, er ikke lenger bare selvbiografiske offerhistorier med krav om oppreisning og erstatning. Flere forfattere prøver heller å skape forståelse og forsoning. L’Art de perdre føyer seg inn i denne nye tendensen, og i oppgaven prøver jeg å vise hvordan et skjønnlitterært verk kan bidra til et slikt forsoningsarbeid. | |
