Hvilke erfaringer gir PALS-modellen for elever med ADHD?: En kvalitativ undersøkelse av PALS-modellen gjennom lærere og PALS-veiledere.

Abstract

Denne kvalitative masteroppgaven er gjennomført med ønske om å undersøke PALS-modellens pedagogiske og organisatoriske prinsipper, og hvorvidt disse fungerer som tilrettelegging for elever med ADHD. Problemstillingen som er presentert er: Hvordan erfarer lærere og PALS-veiledere at utøvelsen av PALS fungerer for elever med ADHD? Problemstillingen er utarbeidet med bakgrunn i grunntanken min om at «det som funker for én, kan funke for alle», sammen med et økende fokus på medisinering som behandling for elever med ADHD, heller enn pedagogisk tilrettelegging. PALS er en skoleomfattende modell for atferdsregulering, som opprinnelig er fra USA. Modellen er implementert mange steder i Norge, og viser gode resultater for håndtering av elever med atferdsva¬nsker. ADHD er en svært omdiskutert tilstand, hvor behandling hovedsakelig skjer i form av medisinering. Det fremmes likevel at pedagogiske prinsipper og skolestruktur kan ha stor innvirkning for elevgruppen. Oppgavens vitenskapsteoretiske perspektiv er fenomenologisk, og oppgaven undersøker fenomenet Hvordan erfarer PALS-skolen, gjennom PALS-veiledere og lærere, elever med ADHD? Studien er kvalitativ, og datamaterialet består av fem intervjuer med PALS-veiledere og lærere, samt to observasjoner i PALS-skolen. Aktørene opplever at PALS-prinsippene fungerer godt for elever med ADHD. Særlig trukket frem er prinsippene: felles språk, relasjoner, positiv anerkjennelse, ros, gode beskjeder, forutsigbarhet, forventninger og øving. Det kan se ut til at PALS-modellen fungerer godt for elever med ADHD. En finner også samsvar mellom offentlige anbefalinger for tilrettelegging for elevgruppen, og prinsippene som blir tatt i bruk i PALS. Likevel kan det se ut til at den behavioristiske tankegangen som en finner i PALS-modellen i liten grad blir anerkjent i den norske kulturen og skolen, og det er også ytret direkte kritikk mot den.

This thesis investigates SW-PBIS educational principles, and whether these can be used as behavioral support for students with ADHD, through a qualitative approach. The main research question is as follows: How do teachers and PBIS-counselors experience the SW-PBIS for students with ADHD? The research question is based on the idea that “what works for one, can work for everyone”, together with an increasing focus on medication as treatment for students with ADHD, rather than educational facilitation. SW-PBIS is a school-wide model, originally from the USA. The model has been implemented in Norway and has demonstrated good results for pupils with behavioral difficulties. ADHD is a much discussed condition, and is mainly treated with medication. It is nevertheless maintained that educational principles and school structure can have a major impact on the student group. The thesis has a phenomenological theoretical perspective, and it examines the phenomenon How does the SW-PBIS, through teachers and PBIS-counselors, experience students with ADHD? The data consists of five interviewers with PBIS-counselors and teachers, as well as two observations in a PBIS-school. The findings indicate that the informants feel that the SW-PBIS principles work well for student with ADHD. Particularly highlighted are the principles: common language, relationships, positive recognition, good conversations, predictability, expectations, and practice. It may seem that PBIS work well for students with ADHD. One also finds agreement between public recommendations for provision for the student group, and the principles that are put into use in PBIS. Nevertheless, it may appear that the behaviorist way of thinking, which is found in PBIS, is to a small extent recognized in the Norwegian culture and in schools.