| dc.description.abstract | Flomskader er en av de mest kostbare naturfarene i Norge. Å innhente ny kunnskap om hvordan de varierer over lengre tidsintervall kan gi verdifull kunnskap om hva det er som driver variasjonen, og i hvilken grad den er koblet til klimaendringer. Dette er nyttig informasjon for et samfunn som planlegger infrastrukturendringer med lang levetid. Glomma er Norges lengste elv og har et enormt dreneringsfelt som konvergerer med Nita og Leira ved innsjøen Øyeren. Etablerte instrumentelle målestasjoner og innsamlet data ved Solbergfoss demning like sør for utløpet av Øyeren, har registrert vannføringsdata siden år 1901. Utover det finnes det spredte historiske observasjoner av kjente flommer som Storofsen i 1789 og andre. Målet med denne studien er å produsere en sediment-basert flom-rekonstruksjon som overlapper og komplementerer moderne og historiske data. Det ble tatt opp tre stempelkjerneprøver og tre UWITEC gravitasjonskjerneprøver fra tre borelokaliteter i Øyeren, 14 km sør for deltaet sommeren 2021. Sedimentanalysene, magnetisk susceptibilitet (MS), røntgenfluorescense (XRF) og computertomografi (CT), ble brukt for å analysere sedimentenes beskaffenhet, og for å identifisere individuelle flomlag. Tolkninger av analysene viser at sedimenter avsatt av vårflommer har en lysere grålig fremtoning, høyere tetthet, høye MS verdier og tilsvarende høye verdier i de geokjemiske parameterne (K, Ca, Ti, Fe og Sr). De skiller seg derfor klart fra det gjennomsnittlige bakgrunnssignalet. Sedimentlag avsatt under det som tolkes til å være vintervannføring – mye lavere enn både vårflommene og gjennomsnittlig vannføring – har en grå-brunlig farge, lavere tetthet, lavere MS verdier og tilsvarende lave verdier i de geokjemiske parameterne. En statistisk behandling av datasettet med hovedkomponentanalyse (PCA) viser at flomsignalet i Øyeren slår ut i de fleste XRF-parametere, og endringsraten av Ti/(inc+coh) er derfor brukt til å beregne flomfrekvens. En alder-dyp modell er basert på blydateringer (210Pb). De dekker tidsintervallet fra 1880 CE til nåtid i sedimentkjerne 600-21-0102, med en videre interpolert tidsserie som strekker seg til 1777 CE. Dateringer basert på telling av individuelle sedimentlag avsatt av årlig våravrenning/vinteravrenning viser en alder på år 1761 CE hvilket understøtter den bly-baserte aldersmodellen. Den nye sediment-baserte flomrekonstruksjonen fra Øyeren viser at det er en høyere flomfrekvens mellom 1824 og 1890, etterfulgt av en nedgående trend mot år 1927, før det igjen er en økning i flomfrekvens mot nåtid. | |
