«…wie ich so die blasse gebirgige Ebene betrat…» Gestisk figurering som strategi i Robert Walsers sene prosastykker

Abstract

Denne masteroppgaven utforsker gestisk figurering som materiell og litterær strategi i den sveitsiske forfatteren Robert Walsers sene prosastykker. Det argumenteres for at Walser i de sene prosastykkene utvikler skrivestrategier som respons på en skrivekrise han gjennomgikk omkring 1914. Disse strategiene brukes i søken etter en språklig modus som vektlegger det forgjengelige, flyktige og dynamiske, framfor den permanensen som grunnleggende sett karakteriserer det skriftlig nedfelte tegnet. Det argumenteres for at gestisk figurering som strategi fører språket tilbake til et opprinnelsesøyeblikk. Ved å vektlegge teksten som laget og som noe lagende – som gestaltende Gestalt – demonstreres det hvordan tekstuell dynamisering innebærer en performativ gjenspeiling av figureringsprosessen. Ved å anse skrivekrisen som et psykosomatisk fenomen, argumenteres det for at Walser innfører både somatiske og semantiske strategier for å komme seg over denne krisen, altså både materielle og litterære strategier. Her introduseres tre former for materiell-litterære former for gestisk figurering: blyanten forstås sammen med skissen som en uferdig form; skrivingen av korte tekster til føljetonger forstås som en søken etter tekstens forgjengelige opptreden; og Walsers mikrogrammer forstås som en måte for forfatteren å sørge for tekstens kontinuerlig fortsettende bevegelse. I nærlesingen av de tre prosastykkene «Eine Art Erzählung» (1928/1929), «Nun wieder diese kleine Prosa» (1928) og «Die Worte, die ich hier aussprechen will, haben einen eigenen Willen» (1927), demonstreres det hvordan tekstene performativt gjenspeiler hvordan de er gestaltet. Det argumenteres for at det i og med avmystifiseringen av ordet og illusjonen, ligger en annen mulighet for et dynamisert språk, der det ugjenkallelige øyeblikket også er ordet på siden som kun reflekterer seg selv – der språket i seg selv blir bevegelse.

This thesis explores the concept of gestural figuration as a material and literary strategy in the later prose pieces of the Swiss author Robert Walser. It argues that Walser in his later prose pieces develops strategies of writing as a response to a writing-crisis which occurred around 1914. These strategies are deployed in the seeking out of a mode of language which prioritizes the transitory, unstable and dynamic modes of figuring over the permanence, which in essence characterizes the inscribed and written word. It is argued that the strategies of gestural figuration lead language back to a moment of occurrence as an event or happening. Through the emphasis on the text as created and creating – as gestaltende Gestalt – it is argued that textual dynamization entails a performative mirroring of the process of figuration. Viewing the writing crisis as a psychosomatic phenomenon, the thesis argues that Walser implements strategies to overcome it that are both somatic and semantic, or in other words, material and literary. Three forms of material-literary strategies of gestural figuration are introduced. The pencil is understood together with the sketch as an unfinished form; the writing of short texts for Feuilleton is understood as a way of seeking a transitory being of the text; and Walser’s micrographical writings are understood as a way of ensuring the continuing movement of the text. In the close-reading of the three prose pieces «Eine Art Erzählung» (1928/1929), «Nun wieder diese kleine Prosa» (1928) and «Die Worte, die ich hier aussprechen will, haben einen eigenen Willen» (1927), the way in which the texts performatively reflect back on their createdness is demonstrated. It is argued that within the unmasking or demystification of the word or the illusion, there lies a different possibility of animating language, where the moment which is irretrievable can also somehow be the word on the page which reflects nothing but itself – where it is language itself which becomes movement.