Activism Across Time and Place: A Study of Syrian Activists’ Trajectories in Berlin and Oslo : A Study of Syrian Activists’ Trajectories in Berlin and Oslo

Abstract

I denne avhandlingen utforsker jeg hvordan syriske aktivistbaner tar form i tid og rom. Jeg ser på hvordan syrere som engasjerte seg i opprøret i 2011 navigerer og funderer deres aktivisterfaringer i en eksilkontekst. Avhandlingen undersøker dette i et komparativt perspektiv, hvor Oslo og Berlin settes opp som to distinkte eksilkontekster som evner å adressere hvordan sted påvirker baner. Jeg trekker på 34 dybdeintervjuer med syriske aktivister, og kombinerer forskning på politisk sosialisering, mulighetsstrukturer, og emosjonell resonans for å forstå og analysere hvordan tidligere erfaringer med deltakelse og mobiliseringsstrukturer former ulike baner.

Tre artikler danner grunnlaget for denne avhandlingen. To av disse adresserer hver av de ulike eksilkontekstene, mens artikkel I fremlegger en direkte sammenligning mellom Berlin og Oslo. Koblingen mellom tid og rom, gjennom å se på tidligere erfaringer og mobiliseringsstrukturer, er gjennomgående for alle de tre artiklenes analyserammeverk.

I artikkel I analyserer jeg hvordan mobiliseringsstrukturer i de to kontekstene bidrar til deltakernes forskjellige baner. Aktivistene bosatt i Berlin blir oppmuntret til å fortsette å engasjere seg for Syria, mens aktivistene i Oslo tar et steg tilbake fra denne formen for politisk deltakelse. Jeg tilskriver dette avviket til forskjeller i kvaliteten på aktivistrommene etablert av strukturene, og hvordan de har evnet å imøtekomme aktivistenes tidligere politiske erfaringer. Mangel på nettverk og protestaksjoner for syrere i Oslo bidro til følelser av håpløshet, som igjen bekreftet deltakernes fortid hvori de anså politisk handling som nytteløst. Rommene i Oslo evnet heller ikke å resonere med deltakernes behov for håp for å kunne fortsette aktivismen. I Berlin var aktivistrommene annerledes, de var flere og tettere, og de bidro til en følelse av stabilitet ved å resonere med aktivistenes behov for å skape tilknytning og å lindre skyld, og talte til deres tidligere erfaringer som riktige. Artikkelen viser hvordan baner kan avvike i henhold til nivå av emosjonell resonans i de to ulike eksilkontekstene.

Artikkel II utforsker hvordan aktivister i Berlin begrunner deres engasjement for Syria. Artikkelen viser at erfaringer med mobilisering under undertrykkelse sosialiserer aktivistene til å holde fast ved spesifikk idealer og former for deltakelse. Aktivistene hadde lært at å engasjere seg i forskjellige aktiviteter og å være selvstendig fra organisasjoner gir bedre effekt. De lærte også at man kunne bruke aktivismen som et rom for å lære mer. Den berlinske konteksten og de mulighetene den skapte for deltakelse hjalp aktivistene med å vedlikeholde denne type engasjement uten å måtte gå på akkord med tidligere opplevelser. Artikkelen viser hvordan tidligere erfaringer av undertrykkelse former senere engasjement i eksil.

Artikkel III undersøker deltakelsesbaner blant syrere i Oslo og hva deres desengasjement betyr. Artikkelen avdekker at kompetansen og idealene som deltakerne tok til seg under opprøret var grunnet i ulike prosjekter tilknyttet Oslokonteksten. Deltakerne tok del i sivilt engasjement og identitetsbaserte saker, og de ga omsorg til andre medlemmer i fellesskapet. De spesifikke integreringsnarrative, syriske fellesskap og solidaritetsinfrastruktur som finnes i Oslo bidro til en ny forståelse blant deltakerne. Forståelsen endret deres tidligere opplevelser slik at de passet bedre inn i den nye konteksten og dens egenart. Artikkelen gir innsikt inn i hvordan tidligere opplevelser er bygget inn i lokale former for deltakelse i eksil.

Avhandlingen viser hvordan en kontekstualisert tilnærming til aktivistbaner gir innsikt i (des)engasjeringsprosesser. For det første så viser studien hvordan det spesifikke ved en gitt eksilkontekst bidrar til forskjellige baner ved å tilby ulike omgivelser for aktivistenes tidligere liv. For det andre så viser jeg hvordan hver konteksts egenart spiller en nøkkelrolle i hvordan deltakernes erfaringer er innlemmet i eksil og bidrar til ulike former for engasjement. Tilnærmingen til mulighetsstrukturer som blir brukt i studien tjener til å pakke ut noen av måtene rom kan påvirke aktivistbaner. Avhandlingen oppfordrer til økt fokus på erfaringer med deltakelse i kontekst av undertrykkelse, og argumenterer for at disse kontekstene kan ha innvirkning på hvordan aktivister sosialiseres politisk, og at tidligere erfaringer med aktivisme kan gjøre integrering enklere i eksil.

In this thesis, I explore how Syrians’ activist trajectories have unfolded across time and place. I look at how Syrians who were active in the uprising of 2011 navigate and anchor their participation experiences within contexts of exile. The thesis engages with this inquiry from a comparative perspective, employing Berlin and Oslo as two exile contexts of different characteristics to address the impact of place on trajectories. Drawing on 34 in-depth interviews conducted with Syrian activists living in these cities, I combine scholarship on political socialization with an opportunity structure approach and the concept of emotional resonance to understand and analyze how experiences of participation in the uprising and mobilization structures in exile interact in shaping different trajectories.

Three articles form the bulk of this thesis, each addressing a different case for exile with the exception of article I that engages in a direct comparison between Berlin and Oslo. The link between time and place, through past experiences and mobilization structures, cuts across all articles where it is employed as framework for analysis.

Article I analyzes how the mobilizing structures of each of these contexts contributed to divergent trajectories among participants, encouraging activists in Berlin to continue action on behalf of Syria while motivating those in Oslo to retreat from this kind of politics. I attribute this divergence to differences in the quality of spaces for activism created by these structures and to the ways they have worked to accommodate activists’ experiences of participation lived in the past. In Oslo, networks and protests for Syrians contributed to feelings of hopelessness because of their scarcity and divisiveness, validating participants’ past of how they experienced action as futile, while failing to resonate with their needs for deriving hope to continue activism. In Berlin, these spaces, with their density and frequency, contributed to feelings of stability by resonating with activists’ needs to have connection and mitigate guilt, while speaking to their experiences of action as pleasurable and rightful. The article shows how trajectories can diverge according to the level of emotional resonance in the two exile contexts.

Article II explores how activists in Berlin foreground their commitment to action on behalf of Syria. The article finds that experiences of mobilizing under repression socialized activists into adhering to specific ideals and modes of participation. Participants learned from experiences of mobilizing under repression that engaging in multiple activities maximizes impact, while doing so without being tied to organizations. They also learned to use activism as a space for learning. The context of Berlin and the different avenues it provides for participation helped activists maintain this kind of engagement without having to compromise their past experiences. The article foregrounds the role played by experiences of repression in shaping engagement later in exile.

Article III unpacks the participation trajectories of Syrians in Oslo and what their disengagement means. The article unveils that the skills and ideals that participants appropriated while engaging in the uprising of 2011 were embedded in different projects in response to the context of Oslo. They were found to take part in civic engagement, acts of care for community members, and identity-based causes. The context of Oslo, with its specific integration narratives, the state of its Syrian community, and its solidarity infrastructures contributed to an understanding among participants that favors a reworking of their past experiences of activism to fit the new context and address its particularities. The article contributes with insights on how past experiences are embedded in locally embedded forms of participation in small contexts of exile.

The thesis demonstrates how a contextualized approach to activist trajectories can provide new insights into processes of (dis)engagement. First, the study shows how the specificities of exile contexts can contribute to different trajectories by providing different environments for the past lives of activists. Second, I demonstrate how these specificities can play a key role in how participation experiences are incorporated and embedded in exile, contributing to different forms of engagement. The opportunity structure approach employed in this study serves to unpack some of the ways in which place may influence activist trajectories. Finally, the thesis calls for attention to experiences of participation formed within contexts of repression, arguing that these contexts have impact on activists’ political socialization and that past experience with activism may facilitate integration in exile.