Sosial eksklusjon og opphopning av levekårsproblemer: Nye eller tradisjonelle risikofaktorer? En kvantitativ analyse basert på de norske levekårsundersøkelsene EU-SILC 2014, 2017 og 2020

Abstract

I denne artikkelen blir det undersøkt i hvilken grad det er tendenser til at ulike levekårsproblemer hoper seg opp og rammer særskilte grupper i samfunnet i større grad enn andre. Det teoretiske utgangspunktet for artikkelen er litteraturen om sosial eksklusjon og hypotesen om kumulative ulemper, som blir satt opp mot teorien om risikosamfunnet og individualiseringshypotesen. Det empiriske grunnlaget for studien er de norske levekårsundersøkelsene fra 2014, 2017 og 2020 som inngår i EU-SILC undersøkelsene. Analysene viser at flertallet i Norge ikke er utsatt for eksklusjon, og i den grad folk er ekskluderte, så er det vanligste å være ekskludert på ett område. Det er generelt ikke sterke tendenser til at problemer hoper seg opp, men det er samtidig en rimelig sterk tendens til at de som har problemer på ett område, også er mer utsatt for å ha problemer på andre områder. Det området hvor disse tendensene til gjør seg mest gjeldende er mellom lavinntekt og deprivasjon, og sammenhengen på dette området er sterk. Resultatene viser at både tradisjonelle risikofaktorer (arbeidsledighet, lav utdanning, helseproblemer) og nye risikofaktorer (å være enslig forsørger, innvandrere fra Asia, Afrika med flere) medfører økt risiko for å bli rammet, og spesielt gjelder dette for lav inntekt og materiell deprivasjon. Aldersforskjellene er ulike på ulike områder. Det blir i henhold til dette argumentert for at en konseptualisering av eksklusjon som at den enten handler om nye eller gamle risikofaktorer, bør utfylles av et livsløpsperspektiv hvor alder og andre aspekter som kohort og historiske forhold bør bringes inn i analysene.