Naturleg nok : Naturlegheit og sosial variasjon i norsk scenespråk på 1900-talet

Abstract

Scenespråk er lite behandla og omtala i vitskapeleg samanheng, både i norsk og internasjonal forsking. Få teatervitskaplege tekstar analyserer scenespråket i detalj. Innanfor sosiolingvistikk har det vore ei auka interesse for å forske på planlagt språk dei seinare åra, men framleis er det få lingvistiske studium som omhandlar scenespråk i ein norsk kontekst.

Denne avhandlinga ser på korleis norske scenekunstnarar frå 1900-talet bevisst har brukt språklege verkemiddel for å oppnå naturlegheit. Omgrepet scenespråk er her avgrensa til å gjelde det munnlege språket til skodespelarar innanfor rammene av ei teaterframsyning. Naturlegheit kan koplast til ein overordna konvensjon som er med på å regulere scenespråket til å verke truverdig, autentisk, passande og nær naturleg tale. Ein sentral del av arbeidet har vore å undersøke korleis aktørane nyttar sosial språkleg variasjon – språktrekk som er sosialt meiningsberande, og gir publikum informasjon om karakterane og deira sosiale forhold utan at det blir sagt eller kommentert direkte.

Eit sentralt metodegrep i dette forskingsprosjektet har vore å ta i bruk sosiolingvistiske verktøy for å analysere scenespråk i ein teatervitskapeleg samanheng. Gjennom ein systematisk kombinasjon av metodar frå dei to fagfelta har det vore mogleg å identifisere og gjere kvalifiserte vurderingar av korleis aktørane bruker ulike språklege verkemiddel.

Hovuddelen av avhandlinga består av analysar av åtte utvalde framsyningar i perioden 1937–1999. Eksempla er henta frå Nationaltheatret, NRK radio og NRK TV. Alle framsyningane er kjenneteikna av ein psykologisk-realistisk spelestil. I analysane har eg undersøkt tre sider av scenespråket: 1) bruken av sosial språkleg variasjon og uttrykk for sjeleliv og følelsar i scenespråket, 2) korleis scenespråket bidreg til karakter og miljø i den sceniske fiksjonen, og 3) verkemiddel som spring ut av ein naturlegheitskonvensjon.

Dei kvalitative og kvantitative analysane av scenespråket viser korleis naturlegheit kjem til uttrykk på fleire måtar i framsyningane. Eit fellestrekk i analyseeksempla er korleis vektlegginga av eit opplevd spontant og truverdig scenespråk bidreg til å gjere det mogleg for publikum å forstå og identifisere seg med karakterane innanfor ein psykologisk-realistisk tradisjon.

I analysane kjem det fram at bruken av verkemiddel endrar seg i takt med kunstnarlege og til dels samfunnsmessige trendar i løpet av hundreåret. I løpet av om lag 60 år har utviklinga gått frå å framheve den individuelle karakterens psykologiske indre, via fokus på den psykologiske karakterens plass i samfunnet, til så å la ytre sosiale forhold bidra i framstillinga av komplekse psykologiske karakterar. Samtidig har det skjedd ein gradvis overgang i korleis følelseslivet til karakterane blir uttrykt gjennom scenespråket: fyrst med ein ekspressiv bruk av vibrato, deretter gjennom å ta i bruk ekstra pust på stemmen og vidare til bruk av intime fysiske affektar som gråt og latter.

Mine empiriske funn viser at forekomst av sosial variasjon i hovudsak skjer gjennom bestemte språktrekk som bidreg til å plassere karakterane i eit sosialt miljø i framsyninga. Elles dominerer eit Oslo vest-mål i materialet. Det normaliserte språket utgjer nærmast eit nøytralt utgangspunkt, som dei ulike karakterane varierer ut frå. På bakgrunn av variabelundersøkingane mine er det likevel ikkje eintydig belegg i for å konkludere med at scenespråket på 1900-talet ved Nationaltheatret og i NRK var konservativt sett i forhold til gjeldande bokmål rettskriving.

Avhandlinga viser korleis scenespråket kan vere ein viktig inngang til å forstå naturlegheit og naturlegheitskonvensjonen i teateret. Ut frå undersøkingane meiner eg det ikkje er mogleg å snakke om ein akkumulasjon av naturlegheit over tid. Snarare ser ein ei stadig endring av fokus og strategiar gjennom tiåra.

Metoden som er utvikla i dette prosjektet kan tilpassast ulike prosjekt og analysar av ulike former for scenespråk. På same måte utgjer både talmaterialet og transkripsjonane som er vedlagte, eit sjølvstendig bidrag som opnar for vidare undersøking.

Stage language is rarely studied or mentioned in academia in Norway and abroad. The topic is seldomly analyzed in depth in theatre studies literature. Interest in researching planned language has increased within the sociolinguistics field in recent years, but still there are few linguistic courses that cover stage language in a Norwegian context.

This thesis studies how Norwegian performing artists from the 20th century have used linguistic devices in a deliberate attempt to achieve naturalness through stage language. The term stage language is used in this context to refer to the words spoken by actors within a theatre performance. Naturalness can be connected to an overarching convention which regulates stage language to seem credible, authentic, accurate, and close to the vernacular. A central aspect of this work has been to study the sociolinguistic variation applied by the performers – features that communicate social cues and provide the audience with information about the characters and their social standing without directly mentioning or commenting on it.

The use of sociolinguistic tools has been an essential method in this process of researching and analyzing stage language in the context of theatre studies. Through a systematic combination of methods from the two academic disciplines it has been possible to identify and make qualified assessments of how the performers apply various linguistic devices.

The bulk of the thesis consists of analyses of eight chosen performances from the time period 1937–1999. The examples were gathered from the National Theatre, NRK radio, and NRK TV. The acting style of all the performances is recognized as being within the realm of psychological realism. In my analyses I have studied three aspects of the stage language: 1) the use of sociolinguistic variation and the expression of sensibility and emotions in the stage language, 2) how the stage language contributes to characters and the staged fictional landscape, and 3) linguistic devices that stem from a convention of naturalness.

The qualitative and quantitative analyses of the stage language show how naturalness is expressed in the performances in a variation of ways. One common feature in the examples is the emphasis on a spontaneous and believable stage language and how this contributes to identifiable and relatable characters for the audience within the tradition of psychological realism.

The analyses uncover that the use of linguistic devices changes according to artistic, and to a degree, societal trends throughout the century. Throughout a period of approximately 60 years, the development has moved on from highlighting the individual character’s psychology, through focusing on the psychological character’s place in society, to allowing external factors to contribute to the portrayal of complex psychological characters. Simultaneously, there has been a gradual transition of how the inner life of the characters is expressed through stage language; first through expressive use of vibrato, followed by emphasized airstream of the voice, and ultimately by use of emotive physical gestures such as crying and laughter.

My empirical findings show that the occurrence of social variation largely transpires through a set of linguistic features that place the characters in a social environment in the performance. A dialect found in the West of Oslo is spoken in most of the material. The normalized language makes up an almost neutral point of departure for the characters to build upon. Based on my research on variables it is not possible to unanimously conclude that stage language of the National Theatre and NRK in the 20th century was conservative when compared to prevailing bokmål orthography at the time.

This thesis demonstrates how stage language can be an important point of access to understanding naturalness and the convention of naturalness in theatre. Based on my research I do not think we can speak of an accumulation of naturalness over time. Instead, we see a frequent change of focus and strategies throughout the decades.

The method developed in this project can be applied to different research projects and analyses of stage language in many forms. Similarly, the attached calculations and transcriptions make up separate works which allow for further study.