Jónsbók and the Monarchical Project for Iceland

Abstract

Denne avhandlingen hevder at Jónsbók, den islandske lovkodeksen iverksatt av Kong Magnus VI Lagabøte Håkonsson under hans regjeringstid (1263-1280) og kunngjort på det islandske alltinget i 1281, var et uttrykk for det norske monarkiets politiske program slik det fremstod ved slutten av det trettende og begynnelsen av det fjortende århundre. Tradisjonelt har den islandske forskningen på Jónsbók vært preget av nasjonalistiske forutinntagelser og særlig fremhevet kodeksens utstrakte bruk av verdslig sedvanelov (nærmere bestemt Grágás) som forklaring for dens suksessfulle introduksjon og lange brukstid på Island. Denne avhandlingen demonstrerer derimot hvordan Kong Magnus VI Håkonsson aktivt tok i bruk de islandske lovene i sitt lovarbeid i sin lovgivning rundt vådeverk (norrønt váðaverk) både i utformingen av Jónsbók og den norske Landsloven fra 1274-6. Et annet tradisjonelt stridsspørsmål omhandler innflytelsen kontinental lov har hatt på islandsk lovgivning. Denne avhandlingen hevder at slik innflytelse var gjennomgripende etter 1281, da de norske kongenes politiske program hadde blitt påvirket av europeiske idéer om kongelig makt siden midten av det tolvte århundre (ca. 1163) og mer markant fra Håkon IV Håkonssons regjeringstid (1217-1263). Denne påvirkningen er for eksempel uttrykt i den ekstensive bruken av fictiones legis, innlemmingen av nye lovbrudd som angrep på kongens majestet (crimen laesae maiestatis), og idéen om kongen som lovgiver, dommer, og håndhever av loven i sitt kongedømme. Ettersom lovboken ble til et uttrykk for kongelig vilje utviklet det seg et metonymisk forhold mellom kongen og den fysiske lovboken som tillot utvidelsen av kongens majestet til andre objekter tilknyttet administrasjonen av riket, slik som kongelige befalinger og brev. Disse var fra tidlig på trettenhundretallet av beskyttet gjennom opprettelsen av bréfabrot, som definerer det å bryte med en kongelig ordre som et lovbrudd. Avhandlingen benytter synkroniske og diakroniske perspektiver på Jónsbóks prolog og straffelovseksjon, sistnevnte også kjent som mannhelgebolken, for å forklare tilpasnings- og innovasjonsprosessene som rettslige konsepter gjennomgikk, og som resulterte i lovboken som ble kunngjort i 1281. Disse delene av Jónsbók gjenspeiler monarkiets politiske program og er derfor relevante kilder for å belyse ambisjonene, redskapene, og begrensningene kongen hadde i prosessen med å konsolidere makt vis- à-vis sine interne og eksterne konkurrenter.

This dissertation argues that the Icelandic law-book Jónsbók, conceived by King Magnús lagabætir Hákonarson (k. 1263-1280) and promulgated in 1281 by the Icelandic Alþingi, expressed the political program of the Norwegian monarchy in the late thirteenth and early fourteenth centuries. The study of Jónsbók in Iceland has traditionally been undertaken with a nationalistic bias that emphasised the extensive use in its composition of the vernacular customary laws (namely Grágás) as one of the reasons for its successful introduction and longevity. However, this thesis demonstrates that King Magnús Hákonarson actively used the Icelandic laws in his legislative work, both for Jónsbók as well as for the Norwegian code Landslǫg of 1274-6, for example, in the legislation about accidents (ON váðaverk). Another traditionally contested argument concerns the influence from Continental law in the Icelandic legislation. This thesis argues that such influence was pervasive after 1281, as the political program of the Norwegian crown had been influenced by European conceptions of royal power since the middle part of the twelfth century (c. 1163) and more markedly since the reign of King Hákon gamli Hákonarson (k. 1217- 1263). These influences are expressed, for example, in the extensive use of legal fictions (Lat. fictiones legis), the development of new crimes as attacks against the king’s majesty (Lat. crimen laesae maiestatis), and the idea of the king as legislator, judge, and enforcer of the law in his kingdom. As the law-book became an expression of royal will, a metonymical relationship developed between the king and the physical lawbook, and this allowed for the extension of the king’s majesty to other objects connected to the administration of the realm, namely royal orders and letters, which were protected from the early fourteenth century by the creation of bréfabrot, the crime of breaking royal ordinances. This dissertation applies synchronic and diachronic perspectives to the Penal law section (ON Mannhelgi) and Prologue of Jónsbók, in order to understand the processes of adaptation and innovation of legal ideas that resulted in the law-book of 1281. These sections reflect the political program of the crown and are therefore relevant sources for describing the ambitions, means, and limitations of the crown in the process of its consolidation of power vis-à-vis its internal and external competitors.