Mellom barken og veden. Estisk språkpolitikk etter sjølvstendet.

Abstract

Inst i Austersjøen, der Bottenvika møter Finskebukta, ligg Estland. Opp gjennom hundreåra har landet vorte hærteke av både danskar, svenskar, tyskarar og russarar, og det var fyrst i 1918, etter at det russiske imperiet hadde kollapsa at Estland vann fridomen. Fridomen vart kortvarig, for i midten av juni 1940 marsjerte sovjetiske troppar inn i hovudstaden, og nokre veker seinare vart landet innlemma som ein del av Sovjetunionen. Meir enn 50 år seinare gjentok historia seg, og med oppløysinga av Sovjetunionen i 1991 var Estland igjen ein fri stat. Allereie før sjølvstendet vart det jobba med utforminga av ein eigen estisk språkpolitikk, og den fyrste estiske språklova vart vedteken so tidleg som i 1989, medan landet framleis var sovjetrepublikk. Språklova slo fast at estisk skulle vere offisielt språk i republikken, og at statleg tilsette plikta å kunne gjere jobben sin både på russisk og estisk. Medan lova fall i god jord hjå den i hovudsak tospråklege titulæretnisiteten i republikken var ho mindre populær hjå dei med russisk som morsmål. Den estiske målsetnaden om å både attreise den estiske nasjonalstaten og samstundes søke europeisk integrasjon har synst seg å vere utfordrande, ikkje minst på grunn av den estiske språkpolitikken. Den russisktalande minoriteten i Estland utgjorde rundt ein tredjedel av folkesetnaden tidleg på nittitalet, og den konservative borgarskapspolitikken gjorde at dei fleste av desse enda opp som statslause, trass i at mange var både fødde og oppvaksne i republikken. Den estiske språkpolitikken er ein interessant balansegang mellom krav frå aust, vest og det estiske folket sjølve. Eit halvt århundre med sovjetisk okkupasjon har prega nasjonsbygginga frå byrjinga av, og i frykt for ei vidare russifisering av det estiske samfunnet vart det med borgarskapslova av 1995 stilt krav om å beherske estisk for å få tildelt estisk statsborgarskap. Republikken fekk ei ny språklov same året, og etter ei rekke revideringar vart denne erstatta av nok ei ny språklov i 2011. Trass i til tider krass kritikk frå både austleg og vestleg hald har kravet om å beherske estisk språk for både statsborgarskap og statlege jobbar vore som hogd i stein gjennom heile perioden. I denne oppgåva vil eg sjå på korleis den estiske språkpolitikken har utvikla seg sidan den fyrste språklova i 1989 og fram til språklova av 2011. I ein gjennomgang av lovtekstar, statistikk og rapportar ynskjer eg å trekke fram dei raude trådane i utviklinga av den estiske språkpolitikken, og å avsluttingsvis kunne seie noko om vegen vidare.

Throughout the centuries Estonia has been ruled by Danes, Swedes, Germans, Poles and Russians, and her freedom was first won in 1918, with the collapse of the Russian Empire. However, freedom did not last. In June 1940 Soviet forces marched through the streets of Tallinn, and less than a month later Estonia became the Estonian Soviet Socialist Republic (ESSR). More than half a century later, history repeats itself, and upon the break-down of the Soviet Union Estonia emerged as a free state yet again. Long before independence was a fact, Estonian politicians were working on ways to secure the survival of the Estonian language and culture in the face of ever increasing russification. The result was the Estonian constitution in the fall of 1988, followed by the Language Act of 1989 some months later. The language act made Estonian the sole official language of the Estonian Soviet republic, and while the rights of Russian speakers were also addressed, the law required government officials to be able to communicate in both Russian and Estonian. The bilingual demand was not heavily contested by the Estonian population, which to a large degree had already been forced into bilingualism by russification, but it was less popular among the primarily monolingual Russian population that made out approximately a third of the republic. Since independence the politics of language has remained a key element in the development of the Estonian state, and despite criticism from both Eastern and Western partners, policies that require a certain proficiency in language for both labour and citizenship has prevailed. This strict language policy for citizenship has left a large, although dwindling, number of primarily Russian-speaking inhabitants stranded as stateless citizens, but not without the right to acquire citizenship through naturalisation, should they pass the required exams. In this thesis I investigate how the language acts and related laws have developed and changed since the first Language Act of 1989 and until the latest Language Act of 2011. The political distance between the bilingual ideals of the first language acts and the threats of repatriation that followed the Immigration Act of 1993 is vast. However, since 1993 the rights of stateless citizens have improved greatly. Due to Estonia's ambition of becoming a member of both the European Union and NATO, Estonian lawmakers have been forced to balance between the demands made by supranational European organisations and the Russian Federation as well as its own electorate. Needless to say, these demands may have been contradictory. Questions regarding the rights of stateless citizens and minority language users have been frequent, and have at times resulted in amendments to the laws in question.