| dc.description.abstract | Mikroemulsjoner har egenskaper som gjør de aktuelle innen flere anvendelsesområder, deriblant økt oljeutvinning. Flere av egenskapene til mikroemulsjonene er koblet sammen med deres faseoppførsel, deriblant lave grenseflatespenninger. Fullstendig eksperimentell kartlegging av faseoppførsel er et svært komplekst og tidkrevende arbeid på grunn av alle variasjonsmulighetene systemene har. Den vanligste metoden for kartlegging, er systematisk variasjon av en variabel, mens de andre holdes konstante. En slik univariat fremgangsmåte vil både være tidskrevende, og gjøre det vanskelig å oppfatte samspilleffekter. I denne oppgaven har det blitt utviklet to metoder for å predikere faseoppførsel. Videre har multivariate metoder vært benyttet for å studere et mikroemulsjonssystem der komposisjonell sammensetning endres. For å utvikle metodene er sju mikroemulsjonssystemer med varierende mengde SDBS, NaCl, heptan og 2-butanol studert eksperimentelt. For disse er det utarbeidet ulike fasevolum-, tetthets- og solubiliseringsparameterkurver. Første metode er for å beregne grenseovergangene mellom Winsor I/III og Winsor III/II faseoppførsel. Metoden krever at tettheten til tre mikroemulsjoner ved ulik salinitet i Winsor III området til systemet er kjent. Usikkerheten er estimert til ±0,25 wt% NaCl for grenseovergangene. Andre metode er en estimeringsmetode for å kunne beregne solubiliseringsparametre, gitt at størrelsen på Winsor III området, og minst et målepunkt på kurven er kjent. Metoden viser en høy grad av nøyaktighet, og predikerer optimal solubiliseringsparameter med en usikkerhet på ±0,2, samt optimal salinitet med en usikkerhet på ±0,1 wt% NaCl for systemene den er testet for. Metodene utviklet i oppgaven vil kunne ha et potensial til å redusere nødvendig laboratoriearbeid, og være raske og enkle måter for å regne ut parametrene. Ulempen med metodene er at usikkerheten for resultatene øker sammenlignet med fullstendige fasestudier. Det vil kreves mer testing for å kunne vurdere hvor generelle metodene er. Det er videre blitt benyttet multivariate metoder for å studere faseoppførselen til mikroemulsjoner med samme formulasjonsvariabler som over. Systemene er blitt undersøkt med eksperimentell design. Mengde surfaktant, mengde cosurfaktant og vann/olje forholdet har vært variablene. Responsvariabler har vært størrelsen på Winsor III området, optimal salinitet og optimal solubiliseringsparameter. Responsene er funnet primært med bruk av overnevnte metoder. SP* varierte fra 4,3 til 4,9, størrelsen på saltvinduet fra 1,48 til 2,31 wt% NaCl og S* varierte fra 1,8 til 3,2 wt% NaCl. De multivariate metodene benyttet beskriver faseoppførselen på en tilfredsstillende måte. Av de undersøkte variablene er det mengde cosurfaktant som har størst betydning for faseoppførselen, dernest vann/ olje forholdet. For systemene undersøkt kan det virke som om samspilleffektene påviker faseoppførsel, og dermed ikke kan neglisjeres. Alle responsene er ut til å være lineære av natur. Eksperimentell design har vist seg å være en god metode for å karakterisere faseoppførselen til anioniske mikroemulsjonssystemer på. | en_US |
