Døden i kunsten. Andres Serranos fotoserie The Morgue

Abstract

Andres Serranos photo The Morgue (Death by Drowning II) represents death, but we have a rather ambivalent relationship with the dead body. The reactions to Serrano's photo series from the morgue demonstrate that different ways of looking are put into play. The work consists of a rather appealing photo. However, when we become aware of the work’s title, our perception of the image is fundamentally altered. The words The Morgue (Death by Drowning II) haunts the experience of what we see. The work can become exciting, appeal to a voyeuristic look, or provoke us. It can play on our notions of clean and unclean, the holy and the profane. In this case the light and the glossy surface of the cibachrome print play an important role. On the one hand, it gives associations to the divine - on the other hand to the aesthetics of porn. The photo catches us more or less by surprise, and reluctantly draws us to scientific facts: the decay is also visible. In our secular world, natural science, forensics, can study and categorize a dead body as an object of scientific interest, providing insight and knowledge regarding what actually happened to the deceased. This serves a certain purpose as Forensic Professor Peer Kåre Lilleng demonstrates in his remarks. Nevertheless, the scientific perspective does not offer anything else, it creates no meaning or reconciliation with death. We notice that both in the Baroque, in Caravaggio's Death of the Virgin, and at present time in Serrano's picture, we get a wakeup call if the motif in the work of art is seen as a corpse in putrefaction. At the same time, the dialogue with the past is enriching, as it enables us to perceive Death by Drowning II in a different manner, from a perspective we might call pre-modern way of looking. How can these horizons of the past and the present merge? In the Middle Ages and in the Baroque, artistic light and beauty represented a pathway towards The Divine and by virtue of this capacity make eternity come through. In earlier times art would lead to acceptance, faith and hope. The corps in Serrano's art has almost the opposite purpose, it leads to doubts. Where will doubt lead us? Perhaps it is as long as we get as individuals and as a culture? Thus, the historical view can inspire criticism, reflection and recognition. Different ways of experiencing Serranos photo lives in parallel with an arthistorian’s way of looking.

Vi har et ganske ambivalent forhold til den døde kroppen. Omdreiningspunktet for denne oppgaven er Andres Serranos verk Death by Drowning II fra fotoserien The Morgue. Her ser vi rett og slett avdøde personer på likhuset. Reaksjonene på Serranos bilder viser at ulike måter å betrakte på er virksomme. Verket jeg har valgt er et ganske tiltalende foto, og det er først i kombinasjon med tittelen at ting begynner å skje. Ordene The Morgue (Death by Drowning II) preger opplevelsen av det vi ser. Verket kan bli spennende, appellere til et voyeristisk blikk, eller provosere. Det kan spille på våre forestillinger om rent og urent, det hellige og det profane. Her spiller lyset og den glinsende overflaten som cibachrome trykket gir en viktig rolle. På den ene siden gir det assosiasjoner til det guddommelige, på den andre til porno-estetikken. Fotografiet kan virke mer eller mindre overraskende, og motvillig dra oss mot naturvitenskapelige fakta: forråtnelsen er også synlig tilstede. I vår sekulære verden kan naturvitenskapen være en meningsfull sammenheng for den døde kroppen. Liket vekker ikke vemmelse når det blir sett som et objekt for naturvitenskapen. Virksomheten der og bruken av medisinske begreper bidrar til å klassifisere, det vi betrakter settes inn i et ordnet system. Det er dette professor i rettsmedisin Peer Kåre Lilleng demonstrerer for oss i sin omtale av verket. Undersøkelsen av liket skal gi en visshet om hva som har skjedd og når det hendte. Denne kunnskapen kan også komme pårørende til gode, det kan være bedre å vite enn å lure på hva som har skjedd med den døde. Likevel strekker ikke dette blikket til, det skaper ingen sammenheng i tilværelsen eller forsoning med døden. Vi kan merke oss at både i barokken, i Caravaggios Death of the Virgin, og i nåtiden i Serranos bilde, vekker et lik i forråtnelse avsky og motvilje. Samtidig er dialogen med fortiden berikende, for vi kan se på Death by Drowning II med et blikk vi kan kalle før-moderne. Hvordan kan disse forståelseshorisontene smelte sammen? Dette har vært en viktig tematikk i oppgaven. I middelalderen og i barokken skulle lyset og skjønnheten lede til Gud. Bildet skulle tiltrekke seg betrakterens oppmerksomhet og skape assosiasjoner til evigheten. I tidligere tider skulle kunsten lede til erkjennelse, tro og håp. Dødsmotivene hos Serrano har en motsatt effekt, de skaper tvil. Hva fører denne tvilen til? Kanskje må enkeltmennesket og vår kultur nøye seg med denne tvilen? Slik kan det historiske blikket inspirere til kritikk, refleksjon og erkjennelse. Ulike måter å betrakte verket på lever parallelt med et kunstfaglig blikk.