Deglasiasjonsforløpet og sedimentære prosesser i Bjørnafjordsystemet

Abstract

Hovedformålet med denne studien har vært å rekonstruere deglasiasjonsforløpet av Bjørnafjordsystemet i Vest-Norge, på bakgrunn av sedimentære prosesser og avsetningsmiljø. Datagrunnlaget baseres på høyoppløselige topas seismiske profil, batymetridata, kjerneanalyser og dateringer. Ut ifra det seismiske data har et seismostratigrafisk rammeverk bestående av de fem uformelle enhetene D-A. De seismostratigrafiske enhetene kombinert med datering fra sedimentkjernene danner hovedgrunnlaget for tolkningen av avsetningsmiljø og rekonstruksjonen av isfluktasjonene i området. Deglasiasjonen av Bjørnafjordsystemet startet omtrent samtidig som Norskerenna isstrømmen trakk seg tilbake mot Skagerrak og passerte trollfeltet rundt 18 500 kal BP. Dateringer av kalde bentiske foraminifera artene N. labradoricum og Triloculine sp. fra enhet C.2 indikerer at det har var åpent hav fra kysten og inn mot Bjørnafjorden senest 17 500 kal BP. Under nedkjølingen i forbindelse med Heinrich event 1 ved 16 000 kal BP, hadde isdekket et fremrykk nord og sør for Bjørnafjorden. Dette fremrykket er ansett å være en regionalhendelse, og noe som førte til at Bjørnafjorden mest sannsynlig var dekket av is i denne perioden. Gjennom varmeperioden bølling/allerød perioden trakk isen seg tilbake fra kystområdene og passerte Trengereid ved 13 600 kal BP. Den glasimarine lagpakken i underenhet C.2 ble avsatt i forbindelse med isens tilbaketrekning og sedimentene i denne underenheten ble avsatt/akkumuleres i perioden 14 050-13 328 kal BP. Ved inngangen til kuldeperioden yngre dryas hadde isen et fremrykk og den glasimarine lagpakken avsettes i forbindelse med et voksende isdekke fra 12 988 kal BP. Funn av Veddeaske i Fusafjorden indikerer at akkumuleringen av denne lagpakken fortsatte frem til mot slutten av yngre dryas. I forbindelse med fremrykket ble det avsatt endermorenesystemer i Bjørnafjorden og Fusafjorden, som kan knyttes opp mot yngre dryas morenen på land ved Vinnes og Os. Etter at isdekket var smeltet bort, dominerte skredprosesser avsetningsmiljøet i fjordsystemet. Her var forekomsten av skred hyppigst i tidlig holocen.