| dc.description.abstract | Målet med denne studien har vært å undersøke hvilke muligheter innlærere har til å praktisere norsk i arbeidsrettet opplæring. Studien er designet som to kasusstudier, hvor datagrunnlaget er hentet gjennom intervju og observasjon av to praktikanter som gjennom et kvalifiseringsprogram fikk praksisplass på et sykehjem og en kantine. Ved hjelp av Nortons (2013) poststrukturalistiske teorier og van Liers (2000, 2004) økologiske perspektiv på språklæring, tar studien for seg i hvilken grad praktikantene deltar i interaksjoner. I studien blir det trukket fram en rekke kontekstuelle og sosiale faktorer som virker å være avgjørende for hvorvidt innlærerne deltar i interaksjon. Disse faktorene er identitet, investering, makt, praksisfellesskap og potensielt medierende ressurser. Studiens analyse har to deler, hvor den første delen fungerer som et bakteppe til hvorfor praktikantene tar de valgene de tar på praksisplassene. Denne delen av analysen er basert på intervju, og tar for seg praktikantenes møte med nordmenn og det norske samfunnet, samt deres ønsker for fremtiden. Analysen viser at praktikantene har få eller ingen norske venner, og har dermed liten mulighet til å praktisere det norske språket. De sier at skolen og praksisplassen er en av de få stedene de får snakket mye norsk. Videre viser analysen at praktikantene syntes det er viktig å lære og praktisere norsk for å kunne skaffe seg arbeid og utdanning. På denne måten vil praktikantene kunne sikre fremtiden for både seg selv og sin familie. Den andre delen av analysen er basert på observasjon, og er en deskriptiv og tolkende analyse av hva som skjer på arbeidsplassen. Denne delen av analysen viser hvordan praktikantene hadde problemer med å bli akseptert som fullverdige medlemmer av arbeidsplassen praksisfellesskap på lik linje som deres kollegaer. Dette viste seg å ha betydning for deres interaksjon og hvilke arbeidsoppgaver de fikk. Til tross for hva praktikantene sa i intervjuene, viste observasjonene at praktikantene i liten grad snakket norsk på praksisplassene. De få samtalene som forekom på praksisplassen dreide seg stort sett om det konkrete arbeidet, enten ved at praktikantene stilte spørsmål som var relatert til arbeidet eller at deres kollegaer ga dem korte instruksjoner. Når det gjelder arbeidsoppgavene til praktikantene viser studien at praktikantene ofte fikk tildelt de samme enkle arbeidsoppgavene, og at de ble utført store deler av praksisforløpet. Det fantes i realiteten lite rom for å forhandle frem andre arbeidsoppgaver enn de som var blitt gitt. Disse arbeidsoppgavene ble ofte utført alene uten mulighet for å kunne kommunisere med kollegaer. Videre tyder studien på at det ikke bare var arbeidsplassens begrensede tilretteleggelse for interaksjon som var med på å begrense mulighetene til språklæring. Praktikantenes mål og ønsker syntes også å være en faktor som kunne være avgjørende for hvor mye norsk som ble snakket på praksisplassen. At praktikantene hadde et sterkt ønske om å få arbeid, syntes å påvirke i hvilken grad de valgte å delta i de interaksjonene på de respektive praksisplassene. På grunn av praktikantenes ønske om å fremstå som kompetente arbeidere i håp om ansettelse, valgte praktikantene å fokusere på arbeidsoppgavene heller enn interaksjoner med kollegaer, hvor deres norskkunnskaper og identiteter som «innvandrer/praktikant» kan bli fremtredende. | en_US |
