En systematisk litteraturgjennomgang: Lar atferdsvansker og kriminalitet seg behandle på institusjon?

Abstract

Denne litteraturgjennomgangen studerer hvorvidt atferdsvansker og kriminalitet hos barn og unge lar seg behandle på institusjon. Institusjonsfeltet mangler systematisert kunnskap om effekten av institusjonsbehandling. Likevel utgjør institusjoner som retter seg mot å redusere problematferd det mest benyttede tiltaket for denne målgruppen. Det meste av forskningen på alvorlige atferdsvansker er dessuten i favør av polikliniske og hjemmebaserte tiltak. Denne litteraturgjennomgangen omfatter 5 fagfellevurderte studier som undersøker dette premisset, der 4 gruppebaserte og teoridrevne tiltak utprøves. Disse utgjør det diagnosespesifikke behandlingsprogrammet “Aggression Replacement Training” (ART), og institusjonstiltakene “Equipping Youth to Help One Another” (EQUIP), “Positive Peer Culture” (PPC) og “Teaching Family Model” (TFM). Alle behandlingsmodellene er å regne som evidensbasert praksis. Studiene ble utført på 5 ulike institusjoner: to fengsler, og tre barnevernsinstitusjoner. Utover å studere hovedeffektene fra studiene i denne litteraturgjennomgangen, diskuterer gjennomgangen i tillegg kontroversielle problemstillinger innen institusjonsforskningen. Disse inkluderer blant annet smitteeffekt, ettervern, familieinvolvering, risiko-behov-responsivitet-modellen og komorbiditet. Oppsummert indikerer resultatene fra denne litteraturgjennomgangen at multimodale behandlingsmodeller forankret i en kognitiv/atferdsorientert tilnærming kan ha effekt ved utskrivning. Det er imidlertid ikke mulig å trekke noen konklusjon om langtidseffekten av slik behandling, da fire av fem av studiene mangler follow up-data. Studien som har inkludert follow up-data, viste i tillegg til signifikant effekt på kun et av tre utfallsmål.

This review studies whether conduct disorders and delinquency among children and youth are treatable in residential care. Despite the lack of structured knowledge concerning the effect of residential treatment, group homes aimed at reducing problem behaviour is the most used measure for this group. Also, most of the research regarding severe behavioural problems is in favour of outpatient and home-based measures. This review comprises 5 peer-reviewed studies that examine this premise, where 4 theory driven and group-based treatment programs are tested. They make up “Aggression Replacement Training” (ART), which is a diagnosis specific treatment model. “Equipping Youth to Help One Another” (EQUIP), “Positive Peer Culture” (PPC) and “Teaching Family Model” (TFM), are treatment measures costumed to residential care. All the models are considered as evidence-based practice. The studies were implemented on two prisons and three child welfare residencies. Beyond studying the main effects from the studies in this review, this paper also discusses controversial problems in the research field on residential care. Among them are peer contagion, aftercare, family involvement, the risk-need-responsivity-model and comorbidity. Summarized, the results from this review indicate that multimodal treatment models rooted in a cognitive-behavioural approach can have an effect, at least up on discharge. It is, however, not possible to draw any conclusion regarding the long-term effect of this type of treatment, due to the lack of follow up-data in four of five studies. Furthermore, the one study that did include follow up-data showed significant effect for only one out of three outcome goals.