Skeiv partipolitikk? En studie av stortingspartienes håndtering av "skeive" politiske saker fra 1970-årene til 2016

Abstract

Siden sex mellom menn ble avkriminalisert i 1972, har skeiv politikk gradvis utviklet seg som politisk felt. Skeiv politikk har fanget interessen til flere forskere, men en vektlegging av det partipolitiske og det parlamentariske har likevel vært fraværende. Denne oppgaven vil undersøke om det finnes en skeiv partipolitikk, og hvordan den i tilfelle har manifestert seg i det norske politiske landskapet fra 1970-tallet frem til 2016. Kan man identifisere partipolitiske mønstre ved skeiv politikk? Hvilke sektorpolitiske felt har skeiv politikk blitt knyttet til, og har det eventuelt fremstått som et eget sektorovergripende felt? Hva snakket stortingspolitikerne om når de snakket om skeiv politikk? For å gi svar på disse spørsmålene har jeg undersøkt partiprogram og saksdokumentene fra ulike skeive politiske saker frem til 2016, med en komparativ- og diskursanalytisk innfallsvinkel. Oppgaven har lagt vekt på fire større skeive politiske saker: særskilt strafferettslig vern for homofile (1981), lov om registrert partnerskap (1993), felles ekteskapslov (2008) og lov om endring av juridisk kjønn (2016). Oppgaven har gjennom dette arbeidet identifisert to partipolitiske mønstre; Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre har hatt et «liberalt» mønster, mens Kristelig Folkeparti har hatt et «konservativt» mønster. Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har ikke etablert er klart partipolitisk mønster i skeive politiske spørsmål, men har i stedet fristilt sine representanter til å stemme etter egen «samvittighet». Videre har skeiv politikk hovedsakelig fremstått som en del av andre sektorpolitiske felt, spesielt helse-, familie- og likestillingspolitikk. Siden slutten av 2000-tallet har skeiv politikk imidlertid i økende grad fremstått som et eget sektorovergripende felt. Samtidig har det politiske fokuset på homofile og lesbiske gradvis blitt erstattet med et fokus på skeive som gruppe. Når stortingspolitikerne har snakket om skeiv politikk har de snakket om felles verdier, som for eksempel ytringsfrihet, diskriminering og barns beste. Disse verdiene har imidlertid hatt ulikt meningsinnhold avhengig av hvilken diskurs de har inngått i. En rekke ulike diskurser har gjort seg gjeldene innenfor skeiv politikk i løpet av denne perioden, med to gjennomgående trekk. Motstanderne av liberal skeiv politikk har tilhørt diskurser som har fremhevet hensynet til barn, og forkjemperne for liberal skeiv politikk har fremhevet et likestillingsperspektiv.

Since sex between men was decriminalized in 1972, queer policy has gradually evolved into an independent political field. Queer policy has captured the interest of several scholars, however, an emphasis on party politics and the parliamentary system has, nevertheless, been absent. This thesis will examine if queer party policies exist, and if so, how they have manifested in the Norwegian political landscape from the 1970s until 2016. Can party political patterns be identified within queer policy? Which sectoral policy fields has queer policy been linked to, and has it eventually emerged as a cross-sectoral political field? What did the parliamentary politicians talk about when they discussed queer policy? To answer these questions, I have examined party programmes and case material from various queer political issues up to 2016, with a comparative approach which utilizes discourse analysis. The thesis has emphasized four major queer policy issues; the prohibition of discrimination based on a gay orientation (1981), the Registered Partnership Act (1993), the Common Marriage Act (2008) and the Legal Gender Amendment Act (2016). Through this work, I have identified two clear party-political patterns; The Labour Party, the Socialist Left Party and the Liberal Party have had a "liberal" pattern, whereas the Christian Democratic Party have had a "conservative" pattern. The Conservative Party, the Center Party and the Progress Party, however, have not established a clear party-political policy for queer questions, having instead left the decision on how to vote to each individual member of parliament - and their “conscience”. Furthermore, queer policy has mainly emerged as part of other sectoral policy fields, particularly health, family, and equality policies. Since the end of the 2000s, however, queer policy has increasingly emerged as a cross-sectoral field. At the same time, the political focus on gays and lesbians has gradually transitioned to a focus on queer people as a group. When parliamentary politicians have talked about queer policy, they have talked about common values, such as freedom of speech, discrimination, and children’s best interests. However, these values have had different meanings depending on the discourse in which they have entered. Several different discourses have manifested within queer policy during this period, with two general features. Opponents of liberal queer policy have belonged to discourses that have emphasized the interests of children, while the advocates of liberal queer policy have emphasized a perspective centred on equality. Queer party policy? A study of the parliamentary parties’ handling of “queer” policy issues from the 1970s until 2016