Er det så viktig det jeg har å si? En nærlesning av diktsamlingen Jeg sier hele tiden ting som: Kjærlighet, med vekt på relasjonen mellom det lyriske jeget og språket

Abstract

Kan skrift hjelpe oss å forme livene våre til det bedre? Kan man oppnå innsikter gjennom språket eller tjener det bare til å drive oss lenger vekk fra det som er sant og virkelig? Kan det å skrive og snakke for en kvinne være en del av et feministisk opprør i dag? I denne oppgaven tar jeg for meg disse spørsmålene og hvordan de blir presentert og drøftet i diktsamlingen Jeg sier hele tiden ting som: Kjærlighet (2008) av Hege Susanne Bergan. Jeg nærleser denne delvis bortglemte boken med vekt på handlingen som utspiller seg gjennom diktene og relasjonen mellom det lyriske jeget og det språket hun forsøker å utrykke seg gjennom. Diktsamlingen tar utgangspunkt i et lyrisk jeg, en ung kvinne som gjennomgår en vond og vanskelig tid i livet, hvor hun tar et oppgjør med mange aspekter ved seg selv, sin fortid og sin relasjon til kjærlighet. Skriften er et avgjørende redskap for å realisere dette oppgjøret, men samtidig kan måten hun skriver på også karakteriseres som en dekonstruksjon av egen skrift og tale. Hun har tilsynelatende ingen illusjoner om at språket kan bringe henne nærmere sannheten, og hun leker seg med løgner og selvmotsigelser i teksten. Diktene preges av avstandstagen, ironi, skepsis og tvil. Samtidig holder jeget fast ved skrivingen, og etter hvert også ved talen. Hun returnerer hele tiden til språket for å reflektere over minner og hendelser, men reflekterer samtidig hele tiden over sin bruk av språket og sitt behov for det. I denne oppgaven forsøker jeg å finne ut hvorfor jeget vender tilbake til språket. Hva er det det gir henne som hun ikke vil gi slipp på, på tross av sitt ambivalente forhold til det? Jeg drøfter diktsamlingens ulike paralleller til teorier av blant annet Jaques Derrida, Viktor, B. Sjklovskij og Hélène Cixous, ser på hvordan språket virker inn i tilværelsen vår, og hvordan dette blir presentert i Jeg sier hele tiden ting som: Kjærlighet.

Can writing help us overcome obstacles in life? Can insight into reality be obtained through language, or is language only capable of pushing us further away from life? In what ways can writing and the spoken word be part of a feminist rebellion today? In this thesis I explore these topics and how they are presented in the book Jeg sier hele tiden ting som: Kjærlighet by Hege Susanne Bergan. I analyse this half-forgotten poetry collection with a focus on its particular narrative structures, and the relation between the lyrical “I” of the poems and the language she uses to express herself. Throughout the poems her ambivalent relation to her family, her boyfriend, her body and herself is probed, expressed in a written and spoken language that seems difficult to navigate. The lyrical-I of the poems is torn between a feeling that language is devoid of significance, containing only itself, and on the other hand, a feeling that language is too powerful and therefore must be used carefully, if not at all. Still she returns to writing, seemingly unwilling to give up on her own language. Through my thesis I attempt to figure out why that is. The text is discussed in relation to the theories of Jaques Derrida, Viktor.B Sjklovskij and Helene Cixous, trying to understand what the force behind the written and spoken word is and how it affects the life of the female "I" of the poems.