| dc.description.abstract | Tema for denne oppgaven er argumentasjonen knyttet til dialogstrategien i norsk utenrikspolitikk. Formålet er å skape et grunnlag for diskusjon om strategien i tilfeller hvor norske interesser og verdier kommer i konflikt. Jeg har forsøkt å besvare følgende spørsmål: Hvordan begrunner og forsvarer UD sin dialogstrategi, og hva forteller dette om regjeringens utenrikspolitiske prioriteringer? I forsøk på å besvare disse spørsmålene har jeg gjennomført en kritisk diskursanalyse av argumentasjon relatert til UDs dialogstrategi. Jeg har tatt utgangspunkt i Norman Faircloughs teoretiske og metodiske tilnærming til kritisk diskursanalyse. Mer spesifikt har jeg benyttet meg av Isabela og Norman Faircloughs versjon av politisk diskursanalyse. I tillegg har jeg benyttet meg av teori som omhandler interesser og verdier, demokratisk styring og dialog. Analysen tar utgangspunkt i en debatt mellom statssekretær i UD, Marit Berger Røsland og generalsekretær i Amnesty International Norge, John Peder Egenæs. Debatten omfatter fire kronikker publisert i Dagbladets nettavis i perioden 27. september 2017–5. oktober 2017, samt én radio-/tv-debatt på NRKs Dagsnytt 18 fra samme periode. Analysen har avdekket en rekke diskursive elementer jeg mener bidrar til å støtte opp under dagens utenrikspolitiske praksis. Disse elementene, inkludert dialogbegrepets positive konnotasjoner, kombinert med oppfatningen om at regjeringens handlingskapasitet er særlig viktig i utenrikspolitikken, har gjort at myndighetenes verdier og interesser oppnår aksept hos norske velgere - hvis interesser de ikke nødvendigvis korresponderer med. En effekt av dialogdiskursen er at den muliggjør en utenrikspolitikk som går på bekostning av andres grunnleggende rettigheter, og dette foregår uten at norske velgere er klar over det, eller får mulighet til å påvirke politikken i noen særlig grad. Det har først og fremst konsekvenser for mennesker i andre land som kjemper for sine rettigheter, men det har også en viss effekt på kvaliteten i det norske demokratiet. I tråd med tanken om at kritisk diskursanalyse bør foreslå løsninger på uheldige samfunnsforhold er jeg av den oppfatning at økt bevissthet rundt dialogens natur og økt fokus på utenrikspolitikk i forbindelse med Stortingsvalg vil bidra til politisk ansvarliggjøring. Videre mener jeg det vil bidra til å legitimere den politiske beslutningen rent prosedyrisk, øke sannsynligheten for en bedre, mer rimelig beslutning, og sist, men ikke minst, sikre viktige demokratiske prinsipper. | en_US |
