Is there an increase in duration of long-term sickness absence in Norway from 1994 to 2007? A registry based study

Abstract

Background: Sickness absence in Norway is high despite improvements in key indicators of public health. The pull and the push models attribute the high levels of sickness absence to choice vs. coercion, respectively. Approximately 80% of assessments regarding patients' work ability are performed by GPs, and this involves balancing the role as a gatekeeper with the role as the patients' advocate. GPs report being uncomfortable with this gatekeeping role, partly due to the ambiguousness associated with work ability assessments. These assessments are assumed to be dependent on the threshold for being sick" or healthy, whether determined at a GP, patient, or societal level. We suggest that this threshold may be subject to changes in the population's attitudes over time. The aim of this study is to investigate if there is an increase in the duration of long-term sickness absence in Norway from 1994 to 2007. Methods: FD-insurance is an administratively generated registry, containing longitudinal data on the entire Norwegian population from 1992 and onwards. We first tested a hypothesis on four a- priori selected diagnostic categories from ICPC-2, characterized by an abrupt and overt onset. Secondly, we explored the development of the duration of long-term sickness absence for all ICPC-2 diagnostic chapters. Results: There is an increase in mean duration of long-term sickness absence from 1994 to 2007. The findings are robust, being observed in our selected diagnoses, the majority of all ICPC-2 diagnostic chapters, for both genders, in all educational groups, and in almost every age group. On average, the duration of sickness absence is prolonged by 1.5 calendar days per year from 1994 to 2007. There is also an increase in prevalence of sickness absence episodes. The general increase in sickness absence can be attributed to an increase in both duration and prevalence of sickness absence episodes. Is there an increase in duration of long-term sickness absence in 3 Norway from 1994 to 2007? A registry based study Conclusion: The strong and consistent increase in duration of sickness absence might be a result of changes in the threshold for initiating and terminating a sickness absence episode. This threshold is presumed to be dependent on, and subject to, gradual changes in attitudes in the population. We suggest that the observed development in duration of sickness absence is affected by an increase in the threshold for terminating a sickness absence episode, and a lowering of the threshold for initiating a sickness absence episode.

Bakgrunn: Sykefraværet i Norge er høyt, til tross for bedring i nøkkelindikatorer på folkehelse. Attraksjons- og utstøtingsmodellen tilskriver det høye sykefraværet til henholdsvis valg kontra tvang. Omtrent 80 % av vurderinger av pasienters arbeidsevne er utført av fastleger, og for en fastlege involverer dette en balanse mellom rollen som portvokter og rollen som pasientens advokat. Fastleger rapporterer ubehag i portvokter-rollen, blant annet da vurderinger av pasienters arbeidsevne oppleves som en tvetydig oppgave. Denne vurderingen antas å avhenge av legers-, pasienters- og samfunnets- terskel for å være «syk» og å være «frisk». Vi foreslår at denne terskelen vil kunne være avhengig av endringer i befolkningens holdninger over tid. Målet med denne studien å undersøke om det er en økning i varigheten av langtidssykefraværet i Norge fra 1994 til 2007. Metode: FD-trygd er et administrativt generert register med longitudinelle forløpsdata på hele den norske befolkningen fra 1992 og utover. Vi testet først en hypotese på fire a-priori utvalgte diagnostiske kategorier, som alle er karakterisert av blant annet en brå og lett observerbar inntreden. Deretter undersøkte vi utviklingen av varigheten av langtidssykefravær i Norge for alle diagnostiske kapitler i ICPC-2. Resultater: Gjennomsnittlig langtidssykefravær i Norge øker i perioden 1994 til 2007. Resultatene er robuste, og økningen fremtrer i våre utvalgte diagnoser, i majoriteten av alle diagnostiske kapitler i ICPC-2, for begge kjønn, i alle utdanningsgrupper og i de fleste aldersgrupper. Samlet indikerer resultatene at den gjennomsnittlige varighet av sykefravær øker med 1.5 kalenderdager per år i perioden 1994 til 2007. Videre finner vi også en økning i forekomsten av sykefraværsepisoder. Den generelle økningen i sykefraværet kan tilskrives en økning i både varighet- og økning i forekomst av sykefraværsepisoder. Konklusjon: Den sterke og konsistente økningen i sykefraværsvarighet kan være et resultat av endringer i terskelen for å iverksette og avslutte en sykefraværsepisode. Denne terskelen antas å være avhengig-, og påvirket av, gradvise endringer i befolkningens v holdninger. Vi foreslår at den observerte utviklingutviklingen i varighet av sykefraværet påvirkes av en senkning av denne grensen.