Opphevelsen av selvet. Subjektivitet i Samuel Becketts "Textes pour rien"
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/1956/4095Utgivelsesdato
2010-05-17Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Denne studien undersøker subjektivitetsmanifestasjoner og relasjoner mellom subjektet og dets representasjoner, med utgangspunkt i Samuel Becketts «Textes pour rien» og gjennom en sammenligning med den forutgående romantrilogien. Gjennom iscenesettelsen av en dialog mellom en sartresk eksistensialisme og Lacans psykoanalyse - hele tiden fra et synspunkt befestet i den strukturelle lingvistikken tilknyttet utsigelsen/ytringen - studerer vi hvordan Becketts tekster manøvrerer landskapet i deres forsøk på å representere et «sant», eller i det minste et troverdig subjekt, stilt overfor det tomrommet i menneskets kjerne, stilt overfor det ikke-representable som Lacan betegnet det reelle og eksistensialismen kalte Intet. Den generelle tesen i denne studien er at skrittet fra Trilogien til «Textes pour rien» kan bli sammenlignet med en hegelsk opphevelse, en Aufhebung av de grunnleggende strukturene og sentrale konklusjonene fra den første teksten i og med den etterfølgende teksten. Idet den trenger dypere inn i la impasse som er Trilogiens resultat, tar «Textes pour rien» opp i seg de tre lacanianske ordener og den menneskelige værens to modi - talen og stillheten - og slik, nærmer den seg en fullverdig presentasjon av selvet. Cette étude examine les manifestations de la subjectivité et les relations entre le sujet et sa représentation, à partir de «Textes pour rien» de Samuel Beckett et à travers une comparaison avec sa Trilogie précédente. En mettant en scène un dialogue entre l'existentialisme sartrien et la psychanalyse de Lacan - à partir du point de vue de la linguistique «structurale» de l'énonciation - on étudie ce que font les textes de Beckett pour représenter un «vrai» sujet ou du moins un sujet «probable» face à l'irreprésentable que Lacan désignait comme le Réel et que les existentialistes, eux, nommaient le Néant. La thése générale de cette étude est que «Textes pour rien» implique un relève hégélien, une Aufhebung des structures et conclusions fondamentales de la Trilogie. En analysant la fameuse impasse de l'auteur, la crise intellectuelle qui la Trilogie va entraîner, «Textes pour rien» assimile à la fois les trois ordres de Lacan et les deux modalités de l'être humain, c'est-à-dire la parole et le silence. Ainsi, «Textes pour rien» s'approche d'une représentation adéquate du sujet.
Utgiver
The University of BergenOpphavsrett
Copyright the author. All rights reservedThe author