Sår og sårheling hos atlantisk laks (Salmo salar L.) i RAS med sjøvannstilsetning og i tradisjonelle sjømerder

Abstract

Produksjon av postsmolt atlantisk laks (Salmo salar) i resirkulerende akvakultursystemer (RAS) med sjøvannstilsetning er tatt i bruk for å forkorte produksjonstiden i sjø. Dette er som følge av store utfordringer knyttet til sår og høyt smittepress fra ulike parasitter og patogene bakterier som ofte er til stede ved oppdrett i tradisjonelle åpne sjømerder. Produksjon i RAS har derimot også utfordringer knyttet til fiskens helse og velferd. Det er meldt fra om problemer knyttet til bruk av sjøvann i RAS og bakterieinfeksjoner som forårsaker hudinfeksjoner og sår (Sommerset et al., 2020). Huden er en del av fiskens barriere mot patogener og god hudhelse er dermed sentral for produksjonen av robust postsmolt. Det er gjennomført studier hvor sårhelingsprosessen av mekanisk induserte sår hos postsmolt laks (Sveen et. al.) har blitt kartlagt, men det er fortsatt nødvendig med mer kunnskap om hudhelse og sår i nye og tradisjonelle produksjonsstrategier for laks. Hovedmålet med denne studien var derfor å undersøke sår og sårheling hos laks i to ulike oppdrettssystemer. Den ene gruppen var postsmolt fra RAS-anlegg med sjøvannstilsetning, der det var mistanke om mekaniske sår. Den andre gruppen var fra et tradisjonelt sjøanlegg med full sjøvannssalinitet, der det var detektert bakterier som assosieres med sår (Moritella viscosa og Tenacibaculum sp.). Det ble benyttet ulike histokjemiske metoder, både veletablerte med polyklonale antistoff mot bakterier, men også monoklonale antistoffer mot celler eller celleresponser, som har krevd metodeutvikling og tilpasning for å kunne studere hud, sår og sårheling i prøvematerialet. For å systematisere og semi-kvantifisere funn ble det utarbeidet et scoringssystem. Det ble også utført amplikonanalyse på et utvalg prøver fra RAS-anlegget for å se på den relative forekomsten av ulike bakterier til stede i sår og på hud. Resultatene viste at det var tydelige histopatologiske forskjeller med tanke på immunologiske celleresponser i de to gruppene. Sårene med mekanisk opprinnelse var mindre alvorlige og hadde en mildere cellereaksjon enn sårene hvor Moritella viscosa var til stede. I tillegg kom det frem at det hadde en betydning hvilke bakterier såret var infisert med. Dersom Tenacibaculum sp. var til stede i sårene var det lavere tilstedeværelse av immunceller. Resultatene kan tyde på at det vil være raskere sårheling hos fisk med mindre mekaniske sår hvor bakterier som assosieres med sår ikke er til stede. Gode rutiner for å hindre sår og kunnskap om sår og sårheling er viktig for produksjonsstrategier i oppdrett av laks.