Hvordan kan et recoveryperspektiv og et selvforstyrrelsesperspektiv på psykoselidelser utfylle hverandre? En teoretisk undersøkelse med utgangspunkt i personer med psykoselidelsers erfaringer med arbeid

Abstract

Psykoselidelser har tradisjonelt vært forstått innenfor et biomedisinsk perspektiv. For å forstå ulike sider ved disse fenomenene er det i tillegg behov for forståelsesmodeller med et bredere fokus. Blant annet har fenomenologiske tilnærminger vunnet stadig mer innflytelse. To av disse er det som kan betegnes for et recoveryperspektiv og et selvforstyrrelsesperspektiv. Tilnærmingene fremstår ulike i sine fokus på henholdsvis bedring og psykopatologi. Denne oppgaven utforsker hvordan perspektivene bidrar til en mer helhetlig forståelse av psykoselidelser. En teoretisk utforsking gjøres med utgangspunkt i hvordan personer med psykoselidelsers erfaringer med å være i arbeid rapporteres i kvalitative studier. Inkludering av personer med psykiske lidelser i arbeidslivet er et satsningsområde både politisk og vitenskapelig. Hvordan erfaringene forstås fra tilnærminger basert i folks levde erfaringer har bidratt til innsikt i hvordan og hvorfor inkludering lykkes eller mislykkes. Oppgaven finner at et recoveryperspektiv synliggjør hvordan å være i arbeid kan bidra til bedring, ved å utforske betydningen av et bredt spekter av hverdagslige fenomener, fokusere på utvikling av styrker hos personer med psykiske lidelser, og å ha et generelt fokus på inkludering. Et selvforstyrrelsesperspektiv ser psykoselidelser hovedsakelig som en forstyrrelse av selvet, og evner på sin side å synliggjøre og forklare de spesifikke utfordringene det kan innebære for intrapersonlig og interpersonlig fungering. Perspektivene gir derfor ulike, men potensielt forenelige bidrag til forståelsen av hva arbeid kan bety for personer med psykoselidelser, ved at et recoveryperspektiv tar høyde for livserfaringer som ikke nødvendigvis er relatert til lidelsen, mens et selvforstyrrelsesperspektiv også synliggjør lidelsesspesifikke utfordringer.

Psychotic disorders are traditionally understood form a biomedical perspective. In order to better understand the various aspects of these phenomena, there is a need for models taking on a broader perspective. Among these, phenomenological approaches are gaining attention. Two of these are what can be considered a recovery perspective and the ipseity- disturbance model. These approaches differ in their emphasis on recovery and psychopathology, respectively. This paper explores how the two approaches contribute to a more holistic understanding of psychotic disorders. A theoretical investigation is carried out based on how work life experiences of people with psychotic disorders are reported in qualitative studies. Inclusion of people with psychiatric disabilities in paid employment is a widely considered topic both politically and scientifically. How these experiences are understood in approaches considering people’s lived experiences has provided insight in to how and why inclusion succeeds or fails. This paper finds that a recovery perspective considers the way in which employment contributes to recovery by exploring the significance of a wide range of everyday phenomena, by focusing on the assets of people with psychiatric disabilities, and by its general emphasis on inclusion. The ipseity- disturbance model sees psychotic disorders mainly as a disturbance of the self and explores ways in which living with self-disorders involves intrapersonal and interpersonal challenges. The two approaches represent differing, but potentially compatible contributions to the understanding of the meaning of employment to people with psychotic disorders. A recovery perspective by considering life experiences not necessarily related to the disorder, and the ipseity- disturbance model by highlighting challenges specific to psychotic disorders.