"Når Gud Lukker en Dør, Åpner Han Alltid et Vindu et Sted"– En Autoetnografi om Bedring (Recovery).

Abstract

Førstehåndserfaringer er selve kjernen i bedringsperspektivet på alvorlige psykiske lidelser for å forstå hvordan mennesker kan oppleve å få det bedre i kontekst av å oppleve alvorlig psykisk lidelse. Som ledesnor for mentale helsetjenester, har denne orienteringen hatt økt innflytelse i senere år. Hensikten med denne hovedoppgaven er å bidra til denne utviklingen. Dette ved bruk av autoetnografi som metode for å dele egne erfaringer med alvorlig psykisk lidelse og bedring. Resultatet av å analysere erfaringene mine innenfor dette rammeverket er et narrativ i to deler: ‘tilintetgjørelsen’ og ‘tilhelningen’. Begge er forfattet fra to forskjellige posisjoneringer: ‘å være der’ og ‘å være her’. I sin helhet legger narrativet til rette for å diskutere flere temaer som er sentrale for en generell forståelse av bedring. Jeg har prioritert følgende: (1) Betydningen av et bedringsnarrativ; (2) Min fortelling i relasjon til eksisterende modeller for bedring; (3) Det handler om mennesker og livet. Deretter følger en diskusjon om prosjektets metode og metodologi. Oppgaven avrundes med en epilog som er dedikert til et tankeeksperiment (del 1) og refleksjoner rundt det å være i en bedringsprosess i løpet av dette prosjektet og det å skrive akkurat denne autoetnografien (del 2).

First-person accounts are at the heart of the recovery-framework for understanding how people experience improved well-being and quality of life in the context of severe mental illness. As a guiding vision for mental health care, this paradigm has been growing in influence during the recent years. The aim of this thesis is to keep this evolution going by using autoethnography as a method for providing an in-depth personal account of my own experiences with severe mental illness and recovery. The result of analyzing my personal experiences within the recovery-framework, is a narrative which consists of two parts: ‘the annihilation’ and ‘the healing process.’ Both are written from two different positionings: ‘being here’ and ‘being there.’ In its entirety, the narrative sets the stage for discussing several themes that are central for a general understanding of recovery. I prioritized the following: (1) The meaning and importance of constructing a recovery-narrative; (2) My story in relation to extant models of recovery-processes; (3) It’s about life and people. Subsequently, I reflect on the project’s method and methodology. In closing, an epilogue is dedicated to a thought experiment (part 1) and reflections regarding me in recovery during this project and creating this specific autoethnography (part 2).