Travlere lege – mindre oppfølging? Fastlegers behandling av pasienter med depresjon etter Samhandlingsreformen

Abstract

Formålet med denne oppgaven har vært å undersøke om større arbeidsmengde for fastleger påvirker deres behandling av depresjonspasienter. Samhandlingsreformen innføres i helsevesenet i 2012 og introduserer variasjon i fastlegenes arbeidsmengde, avhengig av antall eldre innbyggere de har på sine lister. Denne variasjonen benyttes til å estimere reformens effekt på pasientene ved hjelp av en differanse-i-differanse metode. Det undersøkes utfall i tre områder: kontakter mellom fastlege og pasienter, forskrivning av resepter og mottak av trygdeytelser. Reformen har statistisk signifikante påvirkninger på pasientene. Fastleger med større økning i arbeidsmengde diagnostiserer unge voksne med depresjon noe oftere enn sine kolleger med lavere økning i arbeidsmengde etter reformen. Unge voksne får også forskrevet mindre legemidler mot depresjon per pasient. Fastlegene med størst økning i arbeidsmengde har noe færre konsultasjoner med sine kvinnelige depresjonspasienter og kvinner med depresjon mottar også sjeldnere arbeidsavklaringspenger etter reformen hvis de har fastlege med stor økning i arbeidsbelastning. På samme måte er menn med depresjon oftere mottakere av økonomisk sosialhjelp etter reformen. Ingen undersøkte pasientgrupper har statistisk signifikante endringer i bruk av sykepenger.