| dc.description.abstract | Denne teksten søker å kaste lys over sosial kapital operasjonalisert som generell og institusjonell tillit. Problemstillingen for oppgaven er følgende: hva påvirker sosial kapital, og hvordan fortoner sosial kapital seg på tvers av europeiske land? I tidligere tider har kapitalbegrepet blitt forstått som et rent økonomisk instrument, et materielt fenomen som tar sikte på å øke fortjeneste (slik Smith og Marx forstår det). Utover 50-årene skjedde det imidlertid et «big-bang» innenfor kapitalteorien ledet an av humankapitalteoretikerne Becker og Schultz, noe som førte til at den sosiale kapital ble født i tiårene etter. Den sosiale kapitalformen er, dessverre, preget av å være noe diffus og uklar. Dette er imidlertid ikke overraskende; den sosiale kapitalform er en relasjonell eller mellommenneskelig kapitalform, noe som åpner opp for ulike definisjoner, hva som ligger i det «relasjonelle» avhenger av hvem du spør. Tre av de mest kjente definisjonene er skrevet av Bourdieu, Coleman og Putnam. Disse tre definisjonene av sosial kapital har hver sine problemer. Bourdieu sin forklaring om at sosial kapital er «summen av de aktuelle ressursene som knytter seg til deltagelse i et varig nettverk for et individ», er vanskelig å operasjonalisere helt konkret. Coleman sin bytteteorietiske forståelse bærer preg av å gi rasjonalitet i overkant mye fokus. Putnam sin makroorienterte forståelse har uklarheter omkring det er nettverk eller normer eller tillit som utgjør definisjonen. Jeg argumenterer for at det er mest forsvarlig å operasjonalisere sosial kapital som tillit dersom surveyer utgjør datagrunnlaget; normer er vanskelig å måle i spørreundersøkelser, det samme er nettverk – tillit er derimot spørsmål som ofte er å finne i internasjonale surveyer. Den tidligere tillitslitteraturen skiller mellom generell og institusjonell tillit. Mine funn (i form av faktoranalyse) taler imidlertid for at dette er ett og samme fenomen. Studiens avhengige variabel er dermed en sammenslåing av institusjonelle tillitsvariabler og generell tillit (tillit til folk flest). Metoden som er benyttet, er regresjonsbasert flernivåanalyse (random intercept model). Datamaterialet er European Social Survey runde 9 (ESS) med 19 land hvorav to kontekstuelle variabler stammer fra FN (Human Development Index) og EU-SILC (inntektsulikhet i form av Gini-koeffisient). Funnene i analysen, på individnivå, er at religiøsitet, kjønn, foreldres utdanningsnivå, eget utdanningsnivå, positivitet og om du har vært i betalt arbeid har positiv effekt på tillit, mens alder har en kurv-lineær sammenheng hvor den synker før den øker igjen. De kontekstuelle variablene viser at det er de sosialdemokratiske regimene som markerer seg som de landene med mest tillit, mens de post-kommunistiske landene og Europa ellers har ganske lik beholdning av tillit. Økt inntektsulikhet har negativ effekt på tillit, mens økt utviklingsgrad (høyere HDI-score) fører til økt tillit. Frem til nå har litteraturen omkring tillit argumentert for at det er et stabilt fenomen; fremtidige studier bør imidlertid undersøke hvordan den nåværende usikre koronasituasjonen påvirker tillit; er tillit såpass robust at det vil stå imot en slik krise, eller vil den spille fallitt? Tiden vil gi oss svaret; her er det mye å bryne seg på for de som fatter interesse for sosial kapital og tillit. | |
