«Noe langt borte, og noe høyt oppe». Representasjon i ikke-representative institusjoner: Norges Høyesterett og den geografiske dimensjonen i norsk politikk

Abstract

Eksisterer en forventning om at bare med likemenn i kontorene, vil ens brøl fra bakken bli anerkjent og akseptert? I så fall har beslutninger truffet av dem som avspeiler befolkningen deskriptivt, et legitimerende potensial. Slik argumenterer Mansbridge (2003) og andre i den nyere representasjonslitteraturen, der det har blitt stadig mer vanlig å fokusere på hvem beslutningstakeren er og hvem beslutningstakeren representerer (Arnesen og Peters 2008, 869). I denne oppgaven gir jeg representasjonstemaet et geografisk preg, for i dagens politiske landskap er den geografiske dimensjonen igjen vekket til live (Eidheim og Fimreite 2020a, 9). Jeg tar dette perspektivet inn mot den tredje statsmakten og bruker kontramajoritetsinstitusjonen Norges Høyesterett som case. Problemstillingen er: «I hvilken grad og på hvilket vis er det viktig for den norske befolkningen at dommerne i Norges Høyesterett i større grad gjenspeiler samfunnet, gjennom en bredere geografisk representasjon?» For å besvare problemstillingen, kjører jeg OLS-regresjoner på surveydata og surveyeksperiment fra Norsk medborgerpanel runde 19 (2020). I tillegg bruker jeg kvalitative intervjuer med ordførere i Nord-Norge for å validere hovedanalysenes fortolkninger. Jeg finner at det er viktig for den norske befolkningen at Høyesterett avspeiler Norge geografisk. Resultatet påvirkes av geografiske variabler, for særlig styrker det å være fra periferien og fra bygder synet på representasjon som viktig, sammenliknet med beboere i henholdsvis sentrum og i storbyer. Konklusjonen er robust og uavhengig av informasjonen respondenten har om Høyesteretts sterke Oslo-dominans. Dermed er inntrykket at synet på geografisk representasjon står sterkt og ligger fast hos befolkningen. Samtidig handler det om hva befolkningen ønsker at Norge skal være. Nemlig en egalitær nasjonalstat der også periferiens og bygdenes annerledeshet blir anerkjent og akseptert (Aardal 1994, 227; Aarebrot og Evjen 2014, 205). Det utløser krav om geografisk representasjon, for som en nordnorsk ordfører formulerte det i det ene intervjuet: «De kan umulig være våre likemenn, de som sitter i Oslo».