Traumefortellinger og traumeteori: Maria Kjos Fonns Kinderwhore (2018) i lys av psykoanalytisk traumeestetikk og dagligspråksfilosofisk anerkjennelsestenkning

Abstract

Denne avhandlingen er en teoretisk studie av traumeteorier og traumefortellinger. Avhandlingen går it fra at vi kan observere en ny trend i litteraturen. De siste ti årene har det blitt publisert verker som ikke følger de klassiske traumeteoretiske «reglene», det vil si, de er realistiske fortellinger som tematiserer helt andre problemer enn rekonstruksjon og erkjennelse av eget traume. Faktisk viser det seg at en rekke romanpersoner i en del nyere verker utmerket godt husker sine traumer. I stedet tematiserer romanene utfordringen skulle å leve videre, tross alt. Med utgangspunkt i Maria Kjos Fonns roman Kinderwhore (2018) undersøker jeg hva en psykoanalytisk lesning faktisk gir oss som lesere, og hvor den kommer til kort. Arbeidet viser at det er helt avgjørende å ta i bruk traumeteori for å forstå at romanpersonene sliter med traumatiske erfaringer. Teorien lar oss se hvordan traumeofre ofte distanserer seg fra egen kropp, og at de gjerne utvikler fiktive personligheter som tar over for dem i ubehagelige situasjoner. Videre synliggjør avhandlingen at hovedpersonen – Charlotte – sliter med flashbacks, at fortiden ofte blander seg sammen med nåtiden. Avhandlingen viser at vi likevel kommer til kort med en traumeteoretisk lesning i møte med de nyere litterære traumefortellingene. Derfor utvikler jeg et utvidet teoretisk perspektiv på traumatisk atferd og litterære traumefortellinger med utgangspunkt i den sene Ludvig Wittgenstein og Cavells tekster om språk og annerkjennelsestenkning. Avhandlingen argumenterer for at traumeofre har et anerkjennelsesbehov som ikke blir adressert i en traumeteoretisk analyse. Videre er et av avhandlingens hovedpoenger at traumeofres taushet ikke nødvendigvis skyldes manglende tilgang til traumet, men heller skyldes at individet ikke har blitt lært et språk for å beskrive sine følelser, eller at de har mistet troen på språket som meningsfull kommunikasjon. Det kan se ut til at denne tvilen på språket, som vanligvis synliggjøres gjennom en psykoanalytisk traumeestetikk, i realistiske traumefortellinger kommer til uttrykk gjennom teatralsk oppførsel.

This thesis is a theoretical study on trauma theory and literature. The dissertation is based on the assumption that we can observe a new literary trend. For the past ten years several novels have been published that does not follow the “rules” of trauma theory. By that I mean that they are realistic novels (as opposed to modernistic). The characters actually remember their own trauma. The story therefore revolves around their living on, instead of reconstructing and comprehending the traumatic experience (as is usually the case with novels about trauma). Based on the novel Kinderwhore (2018) of Maria Kjos Fonn, I examine where a psycoanalytic reading of the novel actually can contribute, and where this theoretical perspective may come in short. My work shows that a psychoanalytic reading is essential in order to understand that and why the characters are struggling with traumatic experiences. The theory helps us see that victims of trauma often distance themselves from their own bodies, and that they may develop alternative personalities that will take over in uncomfortable situations. Furthermore, this thesis shows that trauma victims often have flashbacks, that they experience that the past gets mixed in with the present. Still, psychoanalytic perspectives are limiting. I therefore develop an alternative theoretical perspective based on the thinking of Wittgenstein and Cavell as a supplement for trauma theory. Their language philosophy can help us understand why some trauma victims keep silent about their trauma, even though they do remember the incident. The thesis argues that victims of trauma has a need for being acknowledged. If they do not get the acknowledgment that they crave and need, they may lose fate in language as a way to communicate, and hence become silent. In realistic novels as Kinderwhore, a lack of fate in ordinary language becomes visible through melodramatic behavior (as opposed to through narrative techniques). The fright of being unknow, results in a need to “express all”. I also show that though we always, in principle, have the means to describe our own feelings to another person in a way they understand, some people never have indeed learned how to by their parents. The survivors silence is therefore not necessarily a question of remembering or forgetting of the trauma, but instead a question of the victims’ relations to language and the world.