| dc.description.abstract | I Norge er det nå flere under straffegjennomføring i samfunnet, enn i fengsler. Dette gjenspeiler en endring i den kriminalpolitiske utviklingen. Hensikten med dette prosjektet er å studere soning med elektronisk kontroll, som soningsalternativ. Datamaterialet ble produsert gjennom kvalitative semistrukturelle intervjuer. Forskningsdeltakerne i oppgaven er under elektronisk straffegjennomføring og ansatte i Friomsorgen. Målsetningen med dette var å få en helhetlig forståelse av soningsformen. Problemstillingene jeg stiller i denne studien er: - Hvor inngripende oppleves straffeelementet under elektronisk soning? - Hvilke opplevelser, betraktninger og tanker har de domfelte og de som jobber med dem om denne soningsformen? Denne undersøkelsen finner at de domfelte opplever det som positivt å sone i egen bolig, sett i relasjon til andre straffeinstitusjoner. Domfelte forteller om en normalisert og mindre stigmatiserende soningstilværelse, blant annet gjennom en opprettholdelse av sitt arbeid eller utdanning. Soningsformens karakter åpner for samvær med familie gjennom straffegjennomføringen. På denne måten beskrives soningsformen som svært fordelaktig av både domfelte under straffegjennomføring, og ansatte i Friomsorgen. Ansatte beskriver et fruktbart samarbeidsklima med de domfelte. De ansatte er flinke til å bruke gode skjønnsmessige vurderinger. For eksempel blir kontrollvirksomheten av Friomsorgen beskrevet som lite innvandrende av de domfelte. De domfelte er glade for muligheten til å sone elektronisk, og de bryter sjeldent regelverket. Mine funn tyder på at domfelte under elektronisk soning likevel føler på et betydelig straffeelement. De opplever et annet forhold til hjemmet under soningen. Det er montert en basestasjon i hjemmet til de domfelte, som er knyttet til selve fotlenken. Domfelte er på denne måten under en kontinuerlig overvåkning. De straffedømte opplever et tidspress i hverdagen, og er stresset over konsekvensene av å gjøre noe galt. I sin hverdag opplever de liten mulighet for å kunne ordne opp i praktiske ting, uten hjelp fra pårørende eller samboere. Forskningsdeltakere forklarer at samboere og kjærester til de domfelte på ulike vis blir «med-sonere». Mine funn tyder på at de straffegjennomførende har liten mulighet til å skape seg nye sosiale nettverk under soningen. Programvirksomheten under soningsformen fremstår også begrenset. Strafferammen for fotlenkesoning er nylig blitt økt til seks måneder. Dette åpnet opp for nye kategorier av domfelte som kan sone elektronisk. De domfelte jeg har intervjuet, er blant de første i landet som har sonet så lenge med fotlenke. Den økte strafferammen resulterer i nye utfordringer, som for eksempel soningstrøtthet. Det vil si at noen domfelte går lei av soningsformen. Ansatte i Friomsorgen er bekymret for hvordan de skal håndtere disse fremtidige utfordringene. Medfølgende har Covid-19 pandemien resultert i mindre oppfølgning av de domfelte, samtidig som regelverket- og soningsformens rammer har vært like tydelige. | |
