Forvaringsstraff mot barn

Abstract

Temaet for denne masteroppgaven er forvaringsstraff mot barn. Verken ved innføringen av forvaringsordningen ved straffeloven 1902 § 39 c i 2002, eller ved videreføringen i straffe­­­­­loven 2005 § 40, var det gitt noen særskilt begrensning i adgangen til å bruke forvaring som straff mot barn. På samme vilkår som voksne, kunne altså barn over 15 år frihetsberøves på ubestemt tid. Ti år senere, i 2012, ble adgangen til å idømme barn forvaring skjerpet ved vedtakelsen av særvilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter». Før skjerpelsen hadde ingen barn noensinne blitt idømt forvaring i norske domstoler. Selv om straffelovgivningen åpnet for det, var det flere som tvilte på at det kunne bli aktuelt å benytte «lovens strengeste straff» mot et barn. Så sent som i 2015 skrev tidligere politimester og riksadvokatfullmektig Rolf B. Wegner at «[s]annsynligheten for at dette ville skje i fremtiden er nokså liten». I årene 2017 frem til i dag foreligger det likevel fem rettskraftige forvaringsdommer mot personer som var barn da de begikk de straffbare handlingene. Utviklingen de fire siste årene har vekket oppsikt, både i det juridiske fagmiljøet og blant befolkningen for øvrig. At dommene er avsagt først etter at adgangen til å idømme barn forvaring ble skjerpet, har fått mange til å klø seg i hodet. Den ferske rettspraksisen etterlater seg usikkerhet knyttet til hva som er gjeldende rett med hensyn til bruk av forvaring overfor barn. Vi har derfor valgt å fordype oss i når et barn kan idømmes forvaring. Problemstillingen retter seg i utgangspunktet mot innholdet i alle vilkårene som må være innfridd for at forvaring skal kunne benyttes overfor barn. Vi ønsker imidlertid å foreta en dybdebehandling av det som skaper størst tvil om rettstilstanden på området, nemlig særvilkåret om at det må foreligge «helt ekstraordinære omstendigheter».